Kjeks eller beger? (IKEA on my mind)

Møhlenpris (LFKH): Livet mitt består av sparkel, maling, grunning, maskering og IKEA for tiden. Og så er jeg jo blitt roommate med lillebror igjen da... Hehe...

Jeg har kommet til at jeg ikke synes sparkling er særlig feminint. Ikke at jeg bare gjør feminine ting, men hallo! I tillegg har jeg begynt å få noe imot IKEA etter at dagen i dag skulle vise seg i romme to - 2- turer til denne leketøysbutikken for linner.

For eksempel har de ikke markiser til vinduene mine, fordi de er for lange og litt for brede. Når jeg var så freidig å påpeke dette (i en veldig spørrende tone, altså, man er jo ikke direkte frekk heller) til en jypling de har ansatt der, kunne han opplyse at "å joda, det har vi" - så det så, liksom. "Javel?" Sa jeg, i en sånn "hvor da?"-tone. Vedkommende altfor-ung-og-dum-til-å-jobbe-i-en-butikk-der-voksne-folk-handler, pekte litt sånn overbærende mot noen hyllerader lenger nede. Fordi jeg jo kan handlesjargongen, gikk jeg i den retningen, jeg. Men var de der? Pøh.

Da jeg igjen var frekk nok til å påpeke dette, viste han meg de han tydeligvis mente jeg burde kjøpe - på et helt annet sted enn i den retningen han hadde pekt. Selvsagt.

Men de hadde altså ikke markiser. Til meg. Til mitt hjem.

Så skulle vi kjøpe is. Bak isdisken sto den stakkars venninnen til en kollega av meg, sammen med et skilt om at de bare serverte soft-is i kjeks. Dermed basta, liksom.

Sånt kan jo ikke Klovnen min håndtere, så jeg sa at "Joda, jeg ser skiltet, altså, men jeg må få den der softisen i hva som helst annet. Et brus- eller kaffebeger, for eksempel," foreslo jeg. Min kollegas venninne, som kan tenke selv (hvilket nok ikke er et pluss hvis du skulle ha et merksnodig ønske om å jobbe for de svenske møbeltrilliardærene), sa at selvsagt var det ok. Men da kom en av de andre (som sto bak disken der og gjorde fint lite annet enn å se på køen) ilende til og sa at nei, det går nok ikke. Det var ordre fra høyeste IKEA-hold.

Jammen..., sa min kollegas venninne.

Enden på visen var at ja, jeg kunne få en tomt beger, men jeg måtte selv putte isen (den med kjeks, altså) oppi begeret. Min kollegas venninne smilte tappert, og puttet kjeks og is oppi begeret for meg da hennes ærede kolleger så en annen vei.

På IKEA er de to for å gjøre absolutt alt. De er to for å samle sammen handlevogner, de er to for å rette på en skjev vegg, de er to for å fylle soft-is oppi kjeks (ikke beger, la det være klinkende klart) - antakelig går de på do sammen også.

Sannsynligvis var de to for å sende prinsesse Guro feil garderobeskap også. De var nok to for å beslutte at de ikke ville hente det, to for å avgjøre at hun fikk komme med det selv og så videre og så videre. (Jeg skrev "og så videre" to ganger for å illustrere, ikke fordi jeg tror mine lesere har tungt for det.)

På min retur til IKEA på denne dag, voktet jeg meg vel for ikke å be en eneste av deres ansatte om hjelp til noe som helst i denne verden. Jeg så ikke på dem engang. Det er nemlig måten det må gjøres på har jeg skjønt.

Min metode fungerte upåklagelig, inntil jeg sendte mine altfor mange varer gjennom kassen like før det stengte og tenke at det sikkert var lurt at jeg bare hentet meg noen poser og begynte å putte oppi, siden det var noen minutter til hun der kassadamen sikkert helst ville gå (veldig lang setning - du kan puste nå dersom du av en eller annen grunn leser dette høyt). Det var der jeg gikk i fellen. Jeg viste nemlig at jeg tenkte selv, og det blir den ikeaske besetning så veldig forvirret av, ikke sant? Så hun stoppet liksom helt opp med å sende varer gjennom kassen sin, hun da. Så på meg med et sånt "skal du stjele de der posene, de koster jo to kroner stykket"-blikk.

"Nei, jeg skal ikke bare forsyne meg med poser. Jeg vet at de koster penger. Jeg skal betale dem også. Men jeg begynner å putte oppi, jeg. Og så når du er ferdig med varene mine, så kan vi telle poser sammen og slå dem inn. Så betaler jeg, ok?"

Sa jeg. Hun nikket stumt. Forstatte med biipingen sin. Det gikk bra inntil jeg skulle betale og hun skulle telle poser. Stakkas, jenten er jo tross alt bare vant til å telle TOMME poser, så det er litt av en utfordring når hun plutselig må telle dem med varer oppi. Så jeg talte jeg, og så på det som var igjen, og sa jeg trengte tre til. Oppga totalen. Betalte. Og fortsatte å fylle i.

Midt da hun holdt på med varene til neste kunde, stoppet hun opp. "Du... Sant du legger de posene du ikke bruker tilbake igjen hvis det er noen til overs?"

Hjelpe meg.

Det er heldigvis bare to arbeidsdager igjen før ferien. Og guess what! Jeg jobber ikke på IKEA! Hurra!