Kan villsvin hoppe?
Provence/Les Arcs (LFKH): Naboene våre, i vårt provençalske hjem, forteller at her ikke er mygg, men diverse andre innsekter i vår umiddelbare nærhet. - Ja, og så er det villsvin her, kunne Rune i underetasjen meddele oss.
Visstnok ankommer disse villsvinene i familie-flokker. De samler seg bak gjerdet som avgrenser eiendommen. Der står de visst og beskuer hendelsene ved bassenget - det som i de neste to ukene vil bli oss. Altså bare et gjerde mellom oss og dem, mellom dem og oss.
- Kan villsvin hoppe, egentlig, spurte jeg spontant. Det er vi ennå litt usikre på.
I dag har vi fartet fra Møhlenpris til Flesland til Nice til Les Arcs. I skrivende stund sitter undertegnede på sin provençalske terrasse med provençalsk rødvin i glasset og føler meg litt som en sånn forfatter som er på eksistensiell jakt etter seg selv og meningen med livet og skal skrive "Den store europeiske romanen" a la Torgrim Eggen, Edvard Munch, Henrik Ibsen og Pål Bang Hansen - for å nevne noen av dem som har prøvd.
Men anyway, jeg gjør jo dette på min måte. Og kommer jo selvsagt til å lykkes.
Turen holdt imidlertid på å få en brå slutt allerede før den hadde begynt da Sondre brukte cirka tre sekunder på å sporløst forsvinne på Flesland. Vi fant ham igjen på et lekerom på et avsperret område bak tre glassdører. Hvordan han kom inn dit, er stadig en gåte.
De to sikkerhetsvaktene som bevoktet denne delen av avgangshallen, var selvsagt rystet over at noe sånt kunne skje. Jeg, som da hadde jogget rundt halve flyplassen for å finne gutten, styrtet jo bare forbi dem og plukket gutten av et sånn der fly-disse-apparat. Deretter ble vi geleidet gjennom en sikkerhetskontroll, der det satt ytterligere to vakter. Disse ble utskjelt av de to andre vaktene fordi de hadde sluppet den potensielle terroristen på 2 år, forbi.
Da vi var i ferd med å lette, gjorde vi et lite nummer at hvorvidt piloten kunne veien til Frankrike overfor den ikke så bereiste Sondre. Deretter spiste han, sovnet litt i flysetet og lekte med plastperler, biler og leste traktor-bok. Så ble det tid for landing. Da kom det jublende fra Sondre:
- Han kunne jo veien til Frankrike, mamma!
Og det hadde han helt rett i faktisk!
Da vi endelig fant frem til Les Arcs-Sur-Argens (i følge Sebastian kjørte vi forbi 108 biler, blant annet en sort Ferrari GT 350, på motorveien fra Nice), og slett ikke fant et supermarked å kjøpe vin på i denne bittelille landsbyen (det måtte vi lure fra en pizzeria som visstnok brøt fransk lov for å gi oss vårt fornødne), har vi badet i bassenget vårt (Sondre tror han kan svømme, for han la seg ned i det øverste trappetrinnet og crawlet i vei), funnet halvannen liter Volvic-vann i kjøleskapet (og så vi som trodde vi var fri for astronaut-wannabe’en i to uker nå), spist franske bagetter, drukket rosé- og rødvin i herlige 20 nattlige grader på terassen. Vi er nå veldig spent på hvordan det hele ser ut i dagslys.
Badeendene står på gelenderet her på terrassen vår, med førsteklasses utsikt til Argens-dalen. Men det aller første de ser når dagslyset kommer, er deres hjem de neste to ukene; bassenget. Sebastian lurte på hvorfor i all verden jeg hadde tatt badeendene med til Frankrike. Jeg verdiget ham selvsagt ikke et svar på den slags idiotiske spørsmål som jeg trodde han var blitt for stor til, men Håvard opplyste at han måtte være klar over at hans mor var meget, meget spesiell. Fysj.
I morgen skal vi meske oss med rike og berømte, sand og sjø, hav og basseng.
Visstnok ankommer disse villsvinene i familie-flokker. De samler seg bak gjerdet som avgrenser eiendommen. Der står de visst og beskuer hendelsene ved bassenget - det som i de neste to ukene vil bli oss. Altså bare et gjerde mellom oss og dem, mellom dem og oss.
- Kan villsvin hoppe, egentlig, spurte jeg spontant. Det er vi ennå litt usikre på.
I dag har vi fartet fra Møhlenpris til Flesland til Nice til Les Arcs. I skrivende stund sitter undertegnede på sin provençalske terrasse med provençalsk rødvin i glasset og føler meg litt som en sånn forfatter som er på eksistensiell jakt etter seg selv og meningen med livet og skal skrive "Den store europeiske romanen" a la Torgrim Eggen, Edvard Munch, Henrik Ibsen og Pål Bang Hansen - for å nevne noen av dem som har prøvd.
Men anyway, jeg gjør jo dette på min måte. Og kommer jo selvsagt til å lykkes.
Turen holdt imidlertid på å få en brå slutt allerede før den hadde begynt da Sondre brukte cirka tre sekunder på å sporløst forsvinne på Flesland. Vi fant ham igjen på et lekerom på et avsperret område bak tre glassdører. Hvordan han kom inn dit, er stadig en gåte.
De to sikkerhetsvaktene som bevoktet denne delen av avgangshallen, var selvsagt rystet over at noe sånt kunne skje. Jeg, som da hadde jogget rundt halve flyplassen for å finne gutten, styrtet jo bare forbi dem og plukket gutten av et sånn der fly-disse-apparat. Deretter ble vi geleidet gjennom en sikkerhetskontroll, der det satt ytterligere to vakter. Disse ble utskjelt av de to andre vaktene fordi de hadde sluppet den potensielle terroristen på 2 år, forbi.
Da vi var i ferd med å lette, gjorde vi et lite nummer at hvorvidt piloten kunne veien til Frankrike overfor den ikke så bereiste Sondre. Deretter spiste han, sovnet litt i flysetet og lekte med plastperler, biler og leste traktor-bok. Så ble det tid for landing. Da kom det jublende fra Sondre:
- Han kunne jo veien til Frankrike, mamma!
Og det hadde han helt rett i faktisk!
Da vi endelig fant frem til Les Arcs-Sur-Argens (i følge Sebastian kjørte vi forbi 108 biler, blant annet en sort Ferrari GT 350, på motorveien fra Nice), og slett ikke fant et supermarked å kjøpe vin på i denne bittelille landsbyen (det måtte vi lure fra en pizzeria som visstnok brøt fransk lov for å gi oss vårt fornødne), har vi badet i bassenget vårt (Sondre tror han kan svømme, for han la seg ned i det øverste trappetrinnet og crawlet i vei), funnet halvannen liter Volvic-vann i kjøleskapet (og så vi som trodde vi var fri for astronaut-wannabe’en i to uker nå), spist franske bagetter, drukket rosé- og rødvin i herlige 20 nattlige grader på terassen. Vi er nå veldig spent på hvordan det hele ser ut i dagslys.
Badeendene står på gelenderet her på terrassen vår, med førsteklasses utsikt til Argens-dalen. Men det aller første de ser når dagslyset kommer, er deres hjem de neste to ukene; bassenget. Sebastian lurte på hvorfor i all verden jeg hadde tatt badeendene med til Frankrike. Jeg verdiget ham selvsagt ikke et svar på den slags idiotiske spørsmål som jeg trodde han var blitt for stor til, men Håvard opplyste at han måtte være klar over at hans mor var meget, meget spesiell. Fysj.
I morgen skal vi meske oss med rike og berømte, sand og sjø, hav og basseng.
posted by LINN fra klar himmel at 01:25
1 Comments:
Jeg lurer egentlig på det samme som Sebastian, men av fare for å bli sett på som sneversynt og lite kreativ spør jeg heller: Hvor MANGE badeender har du tatt med til Frankrike, Linn?
Legg inn en kommentar
<< Home