Samboer til salgs!
Molefonken (LFKH): Noen ganger har man bare en idé. Og noen ganger er det komplett umulig å få andre til å tenne på ideen - uansett hvor genial den måtte være. Æsj, altså!
Jeg har funnet denne bilen. Som jeg ikke helt ser hvordan skal kunne leve videre i den automobile verden uten at den har meg som eier. Følelsen var også gjengjeldt. Det var i grunnen kjærlighet ved første blikk.
Og noen ganger, når man blir hodestups forelsket, kommer ideene. Som rosa sukkerspinn og hjerteformede såpebobler fra klar himmel.
Hvordan skal vi bli kjent med hverandre, bilen min? Tenkte jeg. Vi er jo i hver vår by. Nasjonalparker, underlige innlandsfolk og masse fjell er mellom oss. Vi er sågar på hver vår side av værskillet.
Mannen som har bilen min for salg, la oss kalle ham Ole (han heter egentlig Glenn, men vi må jo tenke litt på personvernet), holder til ved Gardermoen. Så jeg tenkte at da må jo jeg komme til ham. Selvsagt. Det er jo sånn det fungerer når man skal kjøpe bruktbil. Bruktbilselgere er som kjent verken dør- eller telefonselgere.
Så jeg sjekket hva det koster da. Å ta fly. Til hovedstaden. Ikke nå, men NÅ, ikke sant? Fort. Det haster, tenkte jeg. Noen kan forville seg inn på nettet og tro at det er de som skal ha min bil. Og kanskje har de kortere vei og alt. Hva vet jeg. Sånt kan man ikke ta sjansen på.
Halvannen flybillett - Sondre skulle selvsagt få være med og hilse på sin nye bror eller søster, Sebatian er på Bønes - var ikke avskrekkende dyrt. Så jeg ringte til han jeg har felles økonomi med. Som er på jobb. Jeg antok jo med at når dette tross alt er en så fabelaktig idé, så var det bare formaliteter som gjensto før Sondre og jeg kunne setter kurs østover.
Riktignok innebar turen at vi skulle avtale med Ole å låne vidunderet med oss til Bergen (prøvekjøring inngår jo i alle bilkjøp) - kanskje mot et lite depositum. Og så kunne vi enten kjøpe bilen, som jeg allerede har funnet navn til selvsagt, innen onsdag. Eller eventult returnere den innen onsdag, hvis den mot formodning skulle lengte tilbake til Oslo-området. Men det er jo helt usannsynlig, selvsagt.
Så for Håvard sin del: Litt gjeld, men det har vi jo fra før. Litt veiavgift. Litt forsikring. Litt tømming av kontoen. Sånne bagateller.
Men det skal TV2 ha. De er flinke til å ansette folk som er tro i tjenesten. For min samboer kuttet ideen min brått av, og besluttet at dette snakker vi om når jeg kommer hjem fra jobb. "Dette snakker vi om når jeg kommer hjem fra jobb, Linn," sa han til meg. Som om jeg er et barn som vil ha ny mobil eller dra på leirskole.
For de som ikke er særlig bevandret innenfor dette med Håvards arbeidstid, kan jeg opplyse at han i alle fall ikke kommer hjem fra jobb mens det ennå går Oslo-fly.
Så fysj! Og stakkars bilen. Den står jo der. Og vet ikke at jeg finnes en gang. Den har sikkert alltid følt en viss tomhet inni seg, visst at det er noe der ute, men ikke helt visst hva denne følelsen den driver og kjører rundt med egentlig er.
Og stakkars Sondre og meg selv. Nå må vi vaske huset i stedet.
Jeg har funnet denne bilen. Som jeg ikke helt ser hvordan skal kunne leve videre i den automobile verden uten at den har meg som eier. Følelsen var også gjengjeldt. Det var i grunnen kjærlighet ved første blikk.
Og noen ganger, når man blir hodestups forelsket, kommer ideene. Som rosa sukkerspinn og hjerteformede såpebobler fra klar himmel.
Hvordan skal vi bli kjent med hverandre, bilen min? Tenkte jeg. Vi er jo i hver vår by. Nasjonalparker, underlige innlandsfolk og masse fjell er mellom oss. Vi er sågar på hver vår side av værskillet.
Mannen som har bilen min for salg, la oss kalle ham Ole (han heter egentlig Glenn, men vi må jo tenke litt på personvernet), holder til ved Gardermoen. Så jeg tenkte at da må jo jeg komme til ham. Selvsagt. Det er jo sånn det fungerer når man skal kjøpe bruktbil. Bruktbilselgere er som kjent verken dør- eller telefonselgere.
Så jeg sjekket hva det koster da. Å ta fly. Til hovedstaden. Ikke nå, men NÅ, ikke sant? Fort. Det haster, tenkte jeg. Noen kan forville seg inn på nettet og tro at det er de som skal ha min bil. Og kanskje har de kortere vei og alt. Hva vet jeg. Sånt kan man ikke ta sjansen på.
Halvannen flybillett - Sondre skulle selvsagt få være med og hilse på sin nye bror eller søster, Sebatian er på Bønes - var ikke avskrekkende dyrt. Så jeg ringte til han jeg har felles økonomi med. Som er på jobb. Jeg antok jo med at når dette tross alt er en så fabelaktig idé, så var det bare formaliteter som gjensto før Sondre og jeg kunne setter kurs østover.
Riktignok innebar turen at vi skulle avtale med Ole å låne vidunderet med oss til Bergen (prøvekjøring inngår jo i alle bilkjøp) - kanskje mot et lite depositum. Og så kunne vi enten kjøpe bilen, som jeg allerede har funnet navn til selvsagt, innen onsdag. Eller eventult returnere den innen onsdag, hvis den mot formodning skulle lengte tilbake til Oslo-området. Men det er jo helt usannsynlig, selvsagt.
Så for Håvard sin del: Litt gjeld, men det har vi jo fra før. Litt veiavgift. Litt forsikring. Litt tømming av kontoen. Sånne bagateller.
Men det skal TV2 ha. De er flinke til å ansette folk som er tro i tjenesten. For min samboer kuttet ideen min brått av, og besluttet at dette snakker vi om når jeg kommer hjem fra jobb. "Dette snakker vi om når jeg kommer hjem fra jobb, Linn," sa han til meg. Som om jeg er et barn som vil ha ny mobil eller dra på leirskole.
For de som ikke er særlig bevandret innenfor dette med Håvards arbeidstid, kan jeg opplyse at han i alle fall ikke kommer hjem fra jobb mens det ennå går Oslo-fly.
Så fysj! Og stakkars bilen. Den står jo der. Og vet ikke at jeg finnes en gang. Den har sikkert alltid følt en viss tomhet inni seg, visst at det er noe der ute, men ikke helt visst hva denne følelsen den driver og kjører rundt med egentlig er.
Og stakkars Sondre og meg selv. Nå må vi vaske huset i stedet.
posted by LINN fra klar himmel at 15:37
2 Comments:
for en utruli nydeli liten sak! til å være bil e den en lekkerbisken. håpe han bi din snart. æ bi gjerne med på en utflukt. hilsen polarprinsessa
Den derre bilen der fikser jeg forsikring på for en slikk og ingenting!!! Ikke noe problem! KJØP DEN, KJØP DEN, KJØP DEN!!! Mamma sin ny cabriolet blekner i forhold.
Legg inn en kommentar
<< Home