En reisereportasje

Oslo (LFKH): I går begikk jeg en flysensasjon. Jeg ankom storbyen 40 minutter før tiden - med SAS!

Lenge sto jeg og tenkte at nei. Dette skjer jo sikkert ikke. Det er ikke lurt å få forhåpninger. Flyet har jo ikke lettet ennå, langt mindre landet. Men så tok vi av. Og så landet vi.

Underveis fikk vi kaffe og sjokolade av flyvertinnene. Jeg tror de hadde så dårlig samvittighet at vi kunne bedt om massasje eller om å bli klødd på ryggen.

Vel nede på bakken, fikk jeg et møte med et ekstremtilfelle av en av de passasjerene som setter alt inn på å komme seg først ut av flyet - selv om de sitter bakerst og midtgangen er full av andre reisende. Han presset seg forbi oss alle. Klatret over seter og sånn. Det var nesten som på film, bare dårligere.

Jeg stilte meg selvsagt på tvers. Med ryggen til. Og lukket ørene da han prøve å komme forbi rad 9.

- Jeg har 15 minutter til Stockholm-flyet, sa han. Håndbaggasjen hans var en plastpose.

Svake meg slapp ham forbi. Jeg er ikke stolt av det, men jeg tok et steg til siden.

Etterpå viste det seg at han løy. Selvsagt. Man er jo ikke født i går. Mannen så etter kofferten sin på feil baggasjebånd og hadde all tid som finnes i denne verden. Så tok han med seg en koffert som ikke var sin, og gikk. En trønderdame løp etter ham.

- Det er min! Det er min! sa hun.

- Å, beklager. Den er helt lik min, sa han.

Noen minutter senere kom min lille røde koffert sammen med den andre bergensbaggasjen. Da var han selvsagt frempå igjen, før han tok med seg en koffert som så helt annerledes ut enn trønderdamen sin.

Inderen på flytoget hadde et ansikt som jeg tror kronisk er smilende. Jeg tror det er sånn han ser ut når han er alvorlig. Jeg lurte lenge på å ta ham med meg til Therese og Oliver, kidnappe den ektremt glade mannen, men så lot jeg ham gå.

Nå har jeg sovet omkranset av turkise vegger og er klar for mer.