Skal vi hinke til Sydpolen?
Polen (LFKH): Børge Ousland skal bli den aller, aller, aller første til å gå til Nordpolen. I mørket.
ALLER FØRST: Amundsen og gjengen planter flagget.
Ousland er en mann jeg egentlig ikke har noe forhold til i det hele tatt. Jeg hadde ikke kjent ham igjen på gaten. Jeg har ikke ofret ham en eneste tanke i hele 2005. Sikker ikke i 2004, 2003 eller 2002 heller. Det er ikke det at jeg ikke liker ham. Men jeg er altså ganske likegyldig til fyren.
Likevel, jeg forstår det sånn at denne mannen har vært på Nordpolen før. Sikker på Sydpolen også. Det har jeg ikke giddet å sjekke, så likegyldig er jeg altså.
Selv har jeg aldri vært i Polen, men jeg har vært i Toscana, Karibien, noen europeiske storbyer, noen greske øyer, Røldal, den franske Rivieraen, Austevoll, Ulsteinvik, Aarhus, på Hallingskarvet og i New York. Jeg har også vært i Chicago - i snøstorm. Og noen steder til.
Det har vært både mørkt og lyst mens jeg har vært der.
Og, kanskje enda mer utrolig for mange: Jeg besøkte disse stedene mens jeg var helt frisk. Jeg hadde med meg rikelig med bagasje. Og jeg gjorde ikke noe særlig nummer av det, annet enn kanskje å sende hjem et postkort eller tretti.
Jeg er ikke som disse menneskene som skal til polene våre for enhver pris. De skal være den første som har gått dit på ski, ankommet på hesteryggen, med hundespann, med full oppakking eller med en bille i lommen.
De skal være den første som har gått dit uten forsyninger eller den første som ankommer i luftballong, romskip, hangglider eller med klogger.
Hipp hurra for den første blinde, den første døve, den første døde, den første lobotomerte, den første med brukket ribben, den første med vann i kneet, fett hår, kviser, tre brystvorter eller tatovering.
Det har nemlig - helt siden Amundsen og Nansens tid - vært veldig om å gjøre å være nummer én på plass på den ene eller den andre måten; uten føtter eller den første som gikk hele veien med bare én arm.
Og mens det altså har gått litt inflasjon i dette, har stakkars Ousland åpenbart sluppet litt opp for ideer, ettersom han nå legger i vei i mørket.
Men man kunne jo vært langt mer kreativ enn som så, hvis man først skulle sette i gang: Gått dit i søvne, på hendene, glattbarbert, med ring i navlen, uten lue eller rett og slett gått baklengs.
Skal tro hvem som blir første Idol på Nordpolen, første kjendis, første Grand Prix-artist, første fotballspiller, første glamourmodell, første kelner og første seigmann.
For det kommer. Jeg er helt sikker. Selv skal jeg skynde meg veldig her, sånn at jeg kan bli den aller første som ankommer Polen på Vespa med bare badeender i bagasjen.
Ps. Ousland, hvis du leser dette: Vær så snill å ikke stjele ideen min.
ALLER FØRST: Amundsen og gjengen planter flagget.
Ousland er en mann jeg egentlig ikke har noe forhold til i det hele tatt. Jeg hadde ikke kjent ham igjen på gaten. Jeg har ikke ofret ham en eneste tanke i hele 2005. Sikker ikke i 2004, 2003 eller 2002 heller. Det er ikke det at jeg ikke liker ham. Men jeg er altså ganske likegyldig til fyren.
Likevel, jeg forstår det sånn at denne mannen har vært på Nordpolen før. Sikker på Sydpolen også. Det har jeg ikke giddet å sjekke, så likegyldig er jeg altså.
Selv har jeg aldri vært i Polen, men jeg har vært i Toscana, Karibien, noen europeiske storbyer, noen greske øyer, Røldal, den franske Rivieraen, Austevoll, Ulsteinvik, Aarhus, på Hallingskarvet og i New York. Jeg har også vært i Chicago - i snøstorm. Og noen steder til.
Det har vært både mørkt og lyst mens jeg har vært der.
Og, kanskje enda mer utrolig for mange: Jeg besøkte disse stedene mens jeg var helt frisk. Jeg hadde med meg rikelig med bagasje. Og jeg gjorde ikke noe særlig nummer av det, annet enn kanskje å sende hjem et postkort eller tretti.
Jeg er ikke som disse menneskene som skal til polene våre for enhver pris. De skal være den første som har gått dit på ski, ankommet på hesteryggen, med hundespann, med full oppakking eller med en bille i lommen.
De skal være den første som har gått dit uten forsyninger eller den første som ankommer i luftballong, romskip, hangglider eller med klogger.
Hipp hurra for den første blinde, den første døve, den første døde, den første lobotomerte, den første med brukket ribben, den første med vann i kneet, fett hår, kviser, tre brystvorter eller tatovering.
Det har nemlig - helt siden Amundsen og Nansens tid - vært veldig om å gjøre å være nummer én på plass på den ene eller den andre måten; uten føtter eller den første som gikk hele veien med bare én arm.
Og mens det altså har gått litt inflasjon i dette, har stakkars Ousland åpenbart sluppet litt opp for ideer, ettersom han nå legger i vei i mørket.
Men man kunne jo vært langt mer kreativ enn som så, hvis man først skulle sette i gang: Gått dit i søvne, på hendene, glattbarbert, med ring i navlen, uten lue eller rett og slett gått baklengs.
Skal tro hvem som blir første Idol på Nordpolen, første kjendis, første Grand Prix-artist, første fotballspiller, første glamourmodell, første kelner og første seigmann.
For det kommer. Jeg er helt sikker. Selv skal jeg skynde meg veldig her, sånn at jeg kan bli den aller første som ankommer Polen på Vespa med bare badeender i bagasjen.
Ps. Ousland, hvis du leser dette: Vær så snill å ikke stjele ideen min.
posted by LINN fra klar himmel at 22:46
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home