Om å ikke få passet påskrevet

Bergen politikammer (LFKH): Det kan godt hende at jeg egentlig er en mann. Eller i fengsel. Eller er gift. Eller død.

I dag har jeg vært på passkontoret. Norges mest ineffektive og ufunksjonelle sted. Enden på flere timer i kø var at jeg ikke engang fikk søke om nytt pass.

Nei, man skulle kanskje ikke tro det er mulig. Men det er det. Sebastian trenger nytt pass denne sommeren, og i dag var dagen da gutten kom til byn for å gå sammen med mamma til politistasjonen for å levere søknad om nytt. Etter å ha tatt ut penger, måtte vi gå et sted for å få vekslet disse om til mynter til fotoautomaten. Veksleautomaten til Bergen politikammer var selvsagt ute av drift.

Men det er jo greit å ha noe å gjøre på når man står i kø, kø, kø, passkø. Jeg sier bare flere timer. Jeg skal spare LFKH-leserne for å lese om ventingen, for den var veldig kjedelig.

Da det endelig ble vår tur, kunne damen fortelle meg at jeg trengte fullmakt fra Sebastians far. Det hadde jeg med meg sist jeg søkte om pass til gutten, men da trengte de den ikke. Det samme gjaldt flere av de som sto i køen foran meg, som hadde med fullmakter fra fedrene. ”Nei, den trenger jeg ikke. Det står på min dataskjerm her at du har aleneansvaret for din datter,” kunne passfunksjonærdamene si til en litt forbauset veldig-alene-mor.

Men det gjaldt ikke oss, altså. I 2003 var det motsatt, men ikke i 2006.

Hva annet har skjedd med de folkeregistrerte dataene mine siden sist, lurer jeg. Kanskje jeg er blitt en mann? Jeg er kanskje gift? Straffedømt? Fengslet? Død?

Jeg smilte fortsatt da jeg sa at det var jo veldig hyggelig at jeg ikke hadde aleneansvaret for min sønn, og lovet at fullmakten fra barnefaren skulle bli sendt: ”Men la oss nå ta alt det andre nå, så kan vi fakse eller sende den. Eller han kan komme innom med den i dag eller i morgen tidlig.”

”Næææi...” sa passfunksjonærdamen. Det gikk nok ikke. Grunn? Jo, da ble det til at hun fylte ut søknad og fikk betaling én dag, og så kom ikke fullmakten samme dag. Sånt går jo ikke. ”Hos oss må alt nullstilles hver dag, skjønner du,” sa hun.

”Nei, det skjønner jeg virkelig ikke,” sa jeg.

Men jeg vet jo bedre enn å diskutere rutiner med et offentlig kontor. Det blir jo som å drøfte innholdet i en Big Mac med en MacDonalds-ansatt eller å be om is i beger på IKEA.

Så jeg foreslo bare at Sebastian kanskje kunne komme inn med fullmakten i morgen, og at han kunne stå i den der køen uten meg. "Kanskje vi kan gjøre ferdig min del i dag," sa jeg. Det gikk ikke. Jeg måtte komme.

”Men han trenger ikke være med. Jeg kan skrive ned hvor høy han er og hvilken øyenfarge han har,” sa damen. ”Så effektiv du er. Hvor skal du gjøre av de papirene mens det blir natt og en ny dag,” tenkte jeg, men sa lite og ingenting.

Så forsvant damen litt. Jeg tror hun skulle spørre en annen passfunskjonærdame om hvordan man gjør det hvis et barn skal slippe å komme tilbake. Etter en stund begynte hun å skrive ned Sebastians 143,5 centimeter og hans blå øyne. Deretter så jeg at hun tenkte veldig.

”Er du ti år,” spurte hun Sebastian. ”Nei, jeg er elleve,” svarte han. ”Å,” sa hun. ”Da må du nok komme tilbake med mamma likevel, for du er nemlig stor nok til å skrive under. Det må du gjøre når dere skal søke om pass.”

”Ja, for det er jo ikke det vi gjør nå,” sa jeg med trykk på ikke, og egentlig på alle de andre ordene også. Deretter tok jeg hånden innenfor luken til passfunksjonærdamen, røsket til meg Sebastians gamle pass og de fire passbildene vi hadde tatt. Så gikk jeg derfra uten å se meg tilbake.

Sebastian kunne informere om at passfunksjonærdamen hadde himlet med øynene da vi gikk. Jeg håper øynene hennes satte seg fast i den posisjonen.