Se og Hør - et miljøproblem

Mye har vært sagt og skrevet om Se og Hør i det siste. Men det har vært lite fokus på ett problem.

For, det er kaldt i Bergen, og har man makkverk for hånden, passer det utmerket å brenne det. Men Se og Hør brenner virkelig skikkelig dårlig.

Ja, det gjelder også de dårligste journalistiske prestasjonene bladet rommer. Faktisk gjelder det til og med de mest patetiske reportasjene det glansede bladet inneholder.

I disse klimatider, anser jeg dette som et stort miljøproblem. Odd Johan og resten av Se og Hør er miljø-syndere. Hvis de selger så sinnssykt mange blader, er det da rart at Grønlandsisen smelter? At Nordpolen er i ferd med å bli en liten snøflekk?

Hvor er Kurt Oddekalv? Hvor er Fredrik Hauge? Og hvor er Helen Bjørnøy?

I utgangspunktet vil jeg påstå at Se og Hørs lesere neppe er blant de mest oppvakte og miljøbevisste blant oss. Uten å være for kategorisk, tør jeg å hevde at de kanskje trenger en liten dytt.

Men hva skal de gjøre? Resirkulere makkverket? Det er jo ikke nedbrytbart!

Og det kan vel ikke være noen som gidder å spise egg fra eggekartonger som en gang har vært en utgave av Se og Hør! Ikke engang om hønsene er aldri så frittgående.

Skal vi sitte stille hvis vi noen gang får greie på at melkekartongene våre, pakken med honnicorn, pizzakatongen som rommer middagen vår eller kanskje esken til den nyeste badeanden - tidligere har vært reportasjer om ymse c-kjendiser som kanskje er blitt narkomane, har forsøkt å ta selvmord, har ruset seg på sokkene sine, er nyforelsket eller kanskje bare rett og slett har et oppmerksomhetsbehov?