Paris - je t'aime

Paris (LFKH): Vi har tidligere funnet fransk lykke. Nå har vi gjort det igjen. Og det var ikke bare fordi vi møtte Brigitte Bardot i baren på Le Ritz.


LYKKEN ER: Slik en utsikt fra hotellrommet et ikke å forrakte i det hele tatt.

Hotell Regyns Montmartre tilbød riktignok en heis på mindre enn én kvadrat og interiørarkitektur fra helvete, men utsikten var nydelig. Vi bodde på Place Abbesses, midt i hjertet av Montmartre. Med en karusell, restauranter og barer til trengsel, masse folkeliv, gatemusikanter og disker som bugnet over av herligheter.


LYKKEN ER: Å ha en vegg bak hotellet med "Jeg elsker deg" på allverdens språk.

Over alt hvor vi gikk – gjennom trange gater med bugnende matvaredisker, restauranter, barer, design- og bruktbutikker - gikk vi i fotsporene til Salvador Dalí, Claude Monet, Pablo Picasso og Vincent van Gogh – for å nevne noen få.

Eller til Den fabelaktige Amélie fra Montmartre, selvsagt :-)


LYKKEN ER: Frokost hos Amélie på "Les 2 Moulins" i rue Lepic.


LYKKEN ER: Å bo i en gate der en hel gris er til salgs. Blant annet.


LYKKEN ER: Når alle diskene bugner over av godbiter.

50-100 meter bortenfor var vi ved foten til basilikaen Sacre Ceour.


LYKKEN ER: En karuselltur mens man blåser såpebobler.

Her var vi til topps flere ganger, men det var også herlig å sitte i trappen og spise bringebær og se på den fantastisk utsikten over Paris. Når man er 130 meter høyere oppe enn resten av Paris, blir det majestetisk å se utover storbyen.


LYKKEN ER: Å tenne lys for en hemmelig Disney-drøm i Sacre Ceour.


LYKKEN ER: Å snike seg over sperringene på Jims grav med en hippieand.

Så dro vi til Pere Lachaise - kirkegården til Jim og de. Men fordi enkelte har drevet og hugget stein av graven hans, er den sperret inne. Selvsagt ikke verre enn at en spretten frøken fra Norge kan komme seg over, og altså sette en hippieand, der bysten av hodet til Jim en gang sto - før det ble stjålet på slutten av 1980-tallet.


LYKKEN ER: Å gi en kazoo til Edith, siden stemmen hennes hørtes ut som en...


LYKKEN ER: Å være en ringer-and fra Notredame og å møte Flat Stanley.

Vi møtte også Flat Stanley - figuren noen amerikanske damer drar med seg rundt i verden. Han har visst både vært i verdenrommet - og møtt George Bush. Vår Tor-Ove har en lang vei å gå...

Etter kirkegård-turen, dro vi inn til Sentrum, og satte kurs for Hemingwaybaren på Le Ritz.

På Le Ritz finner du ikke bare luksusen (tidligere nytt av blant andre prinsesse Diana) til 12.000 euro natten, men også mannen som ifølge Forbes Magazine er «verdens beste bartender», Colin Field.

Hver morgen når Fields våkner, leser han engelske, tyske, franske og amerikanske aviser, i tilfelle han får en gjest som vil snakke om det som foregår i sitt hjemland. Dessuten lager han sine egne drinker, med helt spesielle ingredienser.

Det går an å komme unna uten å tømme kontoen helt her, men den dyreste cocktailen koster drøye 3300 kroner, og inneholder blant annet konjakk fra 1865. Se også opp for den fristende flasken Ritz Paris Champagne Cognac fra 1830 til den nette sum av 14.815 euro – 123.000 kroner!

Vel, for vår del kom vi aldri inn i Hemingways hule. Den var ikke åpnet ennå. Så i stedet ble vi vist inn i en annen bar. Og hvem satt vel ikke på nabobordet andre enn bitchen Brigitte Bardot? Hahaha - hun var så påseglet at hun sjanglet når hun satt. Joda, aldri så galt, så er det godt for noe, og så videre. Ølen her kostet 120 kroner stykket :-)

Vi har dessverre ikke bilder av herligheten, fordi vi var redd for å bli kastet ut...