Teknotrøbbel
Frustrert (LFKH): Nei, jeg spilte aldri, aldri Rick Ashley.
Ipod'en min vil ikke vil på. Den er meget død.
Det er to dager siden den kom hjem fra reparasjons-tur til Nederland. Ja, musikkspillere gjør gjerne sånt nå til dags.
Etter ferien på Kontinentet, var den konfigurert feil. Med vilje. Mac-folk gjør gjerne sånt mot PC-folk. De ler sikkert av det også. Vedlagt den nyreparerte, var i alle fall en bruksanvisning for hvordan jeg kunne om-konfigurere herligheten.
Jeg måtte laste ned to oppdateringer – i størrelse tilsvarende den ledige diskplassen jeg til enhver tid hadde på min første datamaskin. Og jeg måtte legge inn alle sangene på nytt.
Etter noen timer med intens aggresjon, ble iPod'en full av toner. Den søte musikken varte i nesten 24 timer.
I over 20 år har jeg forventet at mine duppedingser fungerer når jeg måtte finne det for godt å bruke deres tjenester. Til 8-årsdagen min fikk jeg en knallrød walkman fra Sony, sammen med en «Levva Livet»-kassett. Gaven veide antakelig to-tre kilo, men den var selvsagt helt perfekt. Den spiste ikke engang båndet til Åge Aleksandersen.
Siden spilte jeg Samantha Fox, Sinitta, Bobbysocks, T'pau, Glenn Medeiros, Creation (oppfølgeren til Muffe og Gækki) og Carola på pappas avlagte platespiller.
Det var selvsagt noe i veien med musikksmaken, men teknologien og jeg gikk i det minste hånd i hånd. Og nei, jeg spilte aldri, aldri Rick Ashley. Det var det bare Pat Sharpe som gjorde. Dessuten kan det til mitt forsvar sies at min første voksen-LP var «Joshua Tree». Riktignok mistenker jeg den dag i dag at min far egentlig kjøpte den mer til seg selv enn til meg.
Min røde walkman finnes ennå - på loftet. Av nostalgiske grunner har jeg tatt vare den. Og i min totale iPod-mangel, skulle jeg ta den i bruk igjen på trass. Men så viste det seg at den har lagt med batterier i – antakelig siden midten av 80-tallet.
Sony'ens kraftsenter var dermed utsatt for en størknet lekkasje. Jeg tror det er litt farlig å tulle med sånt. Ikke har jeg noe særlig med kassetter heller lenger. I samme kartong som walkman'en, fant jeg riktignok noen gamle opptak fra Platekarusellen, noen "Postens sommerkassett" og "Reidar reiser snart", men det blir litt skralt i 2005.
Ja, jeg vet dette maset om iPod'en min er en liten ting i den store sammenheng. Men så er det også noen som sier at det er de små ting som gjør en lykkelig. Da må vel også små ting kunne gjøre en ulykkelig.
Og iPod'en min er like liten som den er turkis. Den er altså helt død. Og døden skal man ikke tulle med, skal man vel?
Ipod'en min vil ikke vil på. Den er meget død.
Det er to dager siden den kom hjem fra reparasjons-tur til Nederland. Ja, musikkspillere gjør gjerne sånt nå til dags.
Etter ferien på Kontinentet, var den konfigurert feil. Med vilje. Mac-folk gjør gjerne sånt mot PC-folk. De ler sikkert av det også. Vedlagt den nyreparerte, var i alle fall en bruksanvisning for hvordan jeg kunne om-konfigurere herligheten.
Jeg måtte laste ned to oppdateringer – i størrelse tilsvarende den ledige diskplassen jeg til enhver tid hadde på min første datamaskin. Og jeg måtte legge inn alle sangene på nytt.
Etter noen timer med intens aggresjon, ble iPod'en full av toner. Den søte musikken varte i nesten 24 timer.
I over 20 år har jeg forventet at mine duppedingser fungerer når jeg måtte finne det for godt å bruke deres tjenester. Til 8-årsdagen min fikk jeg en knallrød walkman fra Sony, sammen med en «Levva Livet»-kassett. Gaven veide antakelig to-tre kilo, men den var selvsagt helt perfekt. Den spiste ikke engang båndet til Åge Aleksandersen.
Siden spilte jeg Samantha Fox, Sinitta, Bobbysocks, T'pau, Glenn Medeiros, Creation (oppfølgeren til Muffe og Gækki) og Carola på pappas avlagte platespiller.
Det var selvsagt noe i veien med musikksmaken, men teknologien og jeg gikk i det minste hånd i hånd. Og nei, jeg spilte aldri, aldri Rick Ashley. Det var det bare Pat Sharpe som gjorde. Dessuten kan det til mitt forsvar sies at min første voksen-LP var «Joshua Tree». Riktignok mistenker jeg den dag i dag at min far egentlig kjøpte den mer til seg selv enn til meg.
Min røde walkman finnes ennå - på loftet. Av nostalgiske grunner har jeg tatt vare den. Og i min totale iPod-mangel, skulle jeg ta den i bruk igjen på trass. Men så viste det seg at den har lagt med batterier i – antakelig siden midten av 80-tallet.
Sony'ens kraftsenter var dermed utsatt for en størknet lekkasje. Jeg tror det er litt farlig å tulle med sånt. Ikke har jeg noe særlig med kassetter heller lenger. I samme kartong som walkman'en, fant jeg riktignok noen gamle opptak fra Platekarusellen, noen "Postens sommerkassett" og "Reidar reiser snart", men det blir litt skralt i 2005.
Ja, jeg vet dette maset om iPod'en min er en liten ting i den store sammenheng. Men så er det også noen som sier at det er de små ting som gjør en lykkelig. Da må vel også små ting kunne gjøre en ulykkelig.
Og iPod'en min er like liten som den er turkis. Den er altså helt død. Og døden skal man ikke tulle med, skal man vel?
posted by LINN fra klar himmel at 09:04
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home