Trikkete søndag

På trikken (LFKH): Ingen skal beskylde den for å gå langt, men til gjengjeld bråker og skangler trikken vår sånn at det absolutt veier opp. Og fordi jeg nå har tatt med min yngste sønn på tur i det gule vidunderet, er jeg utropt til "hans beste venn". Og det er jo ikke dårlig!



- Du er den beste vennen min du mammaen, kunngjorde Sondre i dag. Han titulerer meg alltid i bestemt form.

Om det var fordi jeg tok ham med på trikken, eller fordi han fikk hjemmelaget kakao etterpå (eller sjokolade, som fru Greve ville insistert på), er stadig litt usikkert. Men jeg er i alle fall det, og det er jo det viktigste.



Som den observante leser vil ha merket, er vi altså ikke i Oslo og henter hjem vår firhjulte venn. Det er stadig av samme grunn som i går, uten å nevne navn. Men vi har forsøkt å gjøre det beste ut av det, da. I det bergenske regnet.

Så vi har vært på Bergen Tekniske Museum, for aller første gang i vårt liv. Noen vil nok påstå at det er ganske underlig. At vi aldri har vært der før, mener jeg. Ettersom vi bor ca 20 meter unna. Men sånn er det altså.

Foruten å se på alle mulige slags merkelige tekniske installasjoner, har vi funnet ut at det er en kafé også der. Ikke en spesielt populær kafé, for vi var de eneste gjestene, men vi har i alle fall funnet en ny kafé. Det er vi alltid fornøyd med. Og vi har testet ut den rikholdige menyen der (kaffe, vafler, cola og solo), med stor interesse.

Etter trikkeferden (vi tror den går cirka 100 meter - nesten opp til Hulen), ble det by- og kafétur med frøken Marte. Og i tillegg har det blitt klart at Sondre kanskje har i overkant høye tanker om sin far...

- Der er pappaen, mammaen, roper han, og peker.
- Neeei... Det der er jo ikke pappa, vel? Sier jeg, i en tone som oppfordrer den lille gutten til å revurdere sitt standpunkt.
- Joda. Det e det, sier Sondre og tenker litt.
- Kem e det då, mammaen, sier han så.
- Det er Henrik Ibsen, vennen min, sier jeg.

Vi passerte altså statuen av dikteren. Utenfor teatret. Denne statuefiseringen av faren var heller ikke et engangsutbrudd fra unge, lovende. Det samme gjentok seg da vi passerte Ludvig Holberg på Holbergsallmenningen. Er dette en fase, eller?

Jaja. Nå er vi hjemme igjen, og drikker kakao og spiser 7eleven-boller med brunost. Og er bestevenner, selvsagt.