For sein, for sein...
Vitalitetssenteret/Fjellveien/Stoltzekleiven/Stemmemyren (LFKH): Vi var syv minutter for sen, fire minutter for sen, ett minutt for sen.
Antakelig var det fordi vi hadde det såpass moro i Vitalitetssenteret på Møhlenpris. Vi spilte forball både med bena, badmingtonrackert, landhockeyrackert og begge armene.
Dessuten klatret vi til topps i ribbeveggen uten å ramle ned på det digre, myke blå madrassen under.
Og vi tok salto og sloss på den enda større røde luftmadrassen som tok nesten hele hallen. Det gikk rett og slett så fort for seg, at det ble vanskelig for fotografen å forevige herlighetene i linsen.
Hver helg er hallen i Vitalitetssenteret på Møhlenpris åpen lørdager og søndager for alle som vil. Da syder det blå dekket av energiske barn som hopper på trampoliner, snurrer seg i ringer, spiller fotball og volleyball og leker med egne akrobatiske ferdigheter.
Etter en livlig seanse, slappet vi av med en bytur. Etter innkjøp av en gjennomsiktig paraply, to banener og litt eplejuice, gikk vi mot Fløibanen. Vi skulle ta banen til Fjellveien, og gå bortover mot startområdet for Stoltzen. Der skulle nemlig Mari-Anne, Henrik og morfar starte henholdsvis 14.51, 14.54 og 14.57.
Det var derfor en selvfølge at vi kom frem klokken presis 14.58.14 - akkurat tidsnok til å se et menneske som i alle fall lignet morfar slite seg oppover skråningen.
Så vi fortsatte bortover Fjellveien, vi da. Og gikk ned til busstoppet ved innkjøringen til Sandviken brygge. Der tok vi bussen til Stemmemyren, og onkel Ørjans og Gneist sin kamp mot Varegg.
Det var dommedag for de gule og blå. Dersom Varegg gikk hen og tapte, ville de rykke ned. I den forbindelse var det utlovet premie til det laget som klarte å lage mest bråk og leven på tribunen.
Vareggs supportere vant, overlegent. Her var gule og blå flagg. Her var buekorps-trommer. Her var meget originale heiarop, a la "FÅRIKÅÅÅL!" akkopagnert av utrolig enerverende fløyte-bråk. Vi antar at den unge heiagjengen nå er hørselskadet av sin egen virksomhet. For alltid.
For øvrig tapte Gneist 3-2.
Antakelig var det fordi vi hadde det såpass moro i Vitalitetssenteret på Møhlenpris. Vi spilte forball både med bena, badmingtonrackert, landhockeyrackert og begge armene.
Dessuten klatret vi til topps i ribbeveggen uten å ramle ned på det digre, myke blå madrassen under.
Og vi tok salto og sloss på den enda større røde luftmadrassen som tok nesten hele hallen. Det gikk rett og slett så fort for seg, at det ble vanskelig for fotografen å forevige herlighetene i linsen.
Hver helg er hallen i Vitalitetssenteret på Møhlenpris åpen lørdager og søndager for alle som vil. Da syder det blå dekket av energiske barn som hopper på trampoliner, snurrer seg i ringer, spiller fotball og volleyball og leker med egne akrobatiske ferdigheter.
Etter en livlig seanse, slappet vi av med en bytur. Etter innkjøp av en gjennomsiktig paraply, to banener og litt eplejuice, gikk vi mot Fløibanen. Vi skulle ta banen til Fjellveien, og gå bortover mot startområdet for Stoltzen. Der skulle nemlig Mari-Anne, Henrik og morfar starte henholdsvis 14.51, 14.54 og 14.57.
Det var derfor en selvfølge at vi kom frem klokken presis 14.58.14 - akkurat tidsnok til å se et menneske som i alle fall lignet morfar slite seg oppover skråningen.
Så vi fortsatte bortover Fjellveien, vi da. Og gikk ned til busstoppet ved innkjøringen til Sandviken brygge. Der tok vi bussen til Stemmemyren, og onkel Ørjans og Gneist sin kamp mot Varegg.
Det var dommedag for de gule og blå. Dersom Varegg gikk hen og tapte, ville de rykke ned. I den forbindelse var det utlovet premie til det laget som klarte å lage mest bråk og leven på tribunen.
Vareggs supportere vant, overlegent. Her var gule og blå flagg. Her var buekorps-trommer. Her var meget originale heiarop, a la "FÅRIKÅÅÅL!" akkopagnert av utrolig enerverende fløyte-bråk. Vi antar at den unge heiagjengen nå er hørselskadet av sin egen virksomhet. For alltid.
For øvrig tapte Gneist 3-2.
posted by LINN fra klar himmel at 23:15
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home