Gutta i drakt...?

Oslo/Bergen (LFKH): Man har fått disse bildene tilsendt uten videre forklaring. Det er altså Nils, Nils og Kristoffer, Nils og Erik.

Hvorledes det kan ha seg at de kler seg ut, og hvorfor i all verden de gjør det, vites - som sagt - ikke.

Men de ville så gjerne vises frem i verdensveven, så her er de!

Jeg mener gutter i drakt, er et undervurdert fenomen. Det samme gjelder parykk. Jeg vet om mange menn som meget vel kunne brukt parykk og kommet bedre fra det enn med sitt vanlige hår. Jeg skal ikke nevne navn.

Hvitt, hvitt, hvitt!

Zetlitz' gate 9 (LFKH): Ett rom ferdig, ett igjen.

Etter en intens oppussingsuke, begynner furuen, granen og de milliardene med kvister å forsvinne bak hvit, hvit, hvit maling. Og det er nesten levelig i huset også. Det går i alle fall an å bevege seg rundt her...

Fylliker med rullator

Hollendergaten (LFKH): I dag har jeg spist frokost mens jeg har sett på fylliker med rullator som roper på Gud mens de ser opp mot himmelen.

Vi satt i åpningen av Hollendergaten, mot Korskirkeallmenningen, der Godt brød holder til. Mens sommeren våknet rundt oss, tror jeg vi klarte å innta det som må være verdens dyreste frokost i Bergen:

310 kroner for helt vanlig mat til to voksne og en 2-åring, pluss et olivenbrød og to rosinboller. Er det en eller annen rekord?

Men med den utsikten, betaler man jo hvasomhelst selvsagt...

Fylliker er kanskje litt tragisk, men når de har rullator, er det vanskelig å la være å le litt...

Hollendergaten har navnet sitt fra hollendere, som her hadde handelshus her fra 1500-tallet og utover. I sin tid skal gaten har vært et fornæmt sted å bebo. Selv kan jeg tenke meg veldig mange mer romantiske steder i Bergen, men Hollendergaten er visstnok mest kjent for sin romantiske historie.

Romansen mellom kong Christian II og den unge piken Dyveke, som bodde i gaten og ble hans elskerinne, er knyttet til stedet også idag. "Dyvekes kjeller" ligger et stykke inne i gaten.

Endelig!

Feriemodus inntatt med øyeblikkelig virkning.

Som Kent synger: Långsamt, långsamt, åh så långsamt...

Fire timer igjen

Chr. Michelsensgt. 4 (LFKH): Kan det være helt forbannet nødvendig å spille korpsmusikk rett utenfor kontorvinduet mitt?

Jeg liker jo ikke korpsmusikk! Liker ikke, liker ikke, liker ikke!

Fordi jeg ikke har god nok peiling på navnene på korpsverkene de leverer, kan jeg ikke fortelle akkurat hva de spiller. Dessverre. Det hadde jo vært så veldig interessant for mine lesere å vite nettopp det.

Men de har ikke spilt "Humlens flukt" ennå, så den regner jeg med at er på vei.

Takk Gud for at det bare er fire små timer igjen til ferie, ferie, ferie!

Kjeks eller beger? (IKEA on my mind)

Møhlenpris (LFKH): Livet mitt består av sparkel, maling, grunning, maskering og IKEA for tiden. Og så er jeg jo blitt roommate med lillebror igjen da... Hehe...

Jeg har kommet til at jeg ikke synes sparkling er særlig feminint. Ikke at jeg bare gjør feminine ting, men hallo! I tillegg har jeg begynt å få noe imot IKEA etter at dagen i dag skulle vise seg i romme to - 2- turer til denne leketøysbutikken for linner.

For eksempel har de ikke markiser til vinduene mine, fordi de er for lange og litt for brede. Når jeg var så freidig å påpeke dette (i en veldig spørrende tone, altså, man er jo ikke direkte frekk heller) til en jypling de har ansatt der, kunne han opplyse at "å joda, det har vi" - så det så, liksom. "Javel?" Sa jeg, i en sånn "hvor da?"-tone. Vedkommende altfor-ung-og-dum-til-å-jobbe-i-en-butikk-der-voksne-folk-handler, pekte litt sånn overbærende mot noen hyllerader lenger nede. Fordi jeg jo kan handlesjargongen, gikk jeg i den retningen, jeg. Men var de der? Pøh.

Da jeg igjen var frekk nok til å påpeke dette, viste han meg de han tydeligvis mente jeg burde kjøpe - på et helt annet sted enn i den retningen han hadde pekt. Selvsagt.

Men de hadde altså ikke markiser. Til meg. Til mitt hjem.

Så skulle vi kjøpe is. Bak isdisken sto den stakkars venninnen til en kollega av meg, sammen med et skilt om at de bare serverte soft-is i kjeks. Dermed basta, liksom.

Sånt kan jo ikke Klovnen min håndtere, så jeg sa at "Joda, jeg ser skiltet, altså, men jeg må få den der softisen i hva som helst annet. Et brus- eller kaffebeger, for eksempel," foreslo jeg. Min kollegas venninne, som kan tenke selv (hvilket nok ikke er et pluss hvis du skulle ha et merksnodig ønske om å jobbe for de svenske møbeltrilliardærene), sa at selvsagt var det ok. Men da kom en av de andre (som sto bak disken der og gjorde fint lite annet enn å se på køen) ilende til og sa at nei, det går nok ikke. Det var ordre fra høyeste IKEA-hold.

Jammen..., sa min kollegas venninne.

Enden på visen var at ja, jeg kunne få en tomt beger, men jeg måtte selv putte isen (den med kjeks, altså) oppi begeret. Min kollegas venninne smilte tappert, og puttet kjeks og is oppi begeret for meg da hennes ærede kolleger så en annen vei.

På IKEA er de to for å gjøre absolutt alt. De er to for å samle sammen handlevogner, de er to for å rette på en skjev vegg, de er to for å fylle soft-is oppi kjeks (ikke beger, la det være klinkende klart) - antakelig går de på do sammen også.

Sannsynligvis var de to for å sende prinsesse Guro feil garderobeskap også. De var nok to for å beslutte at de ikke ville hente det, to for å avgjøre at hun fikk komme med det selv og så videre og så videre. (Jeg skrev "og så videre" to ganger for å illustrere, ikke fordi jeg tror mine lesere har tungt for det.)

På min retur til IKEA på denne dag, voktet jeg meg vel for ikke å be en eneste av deres ansatte om hjelp til noe som helst i denne verden. Jeg så ikke på dem engang. Det er nemlig måten det må gjøres på har jeg skjønt.

Min metode fungerte upåklagelig, inntil jeg sendte mine altfor mange varer gjennom kassen like før det stengte og tenke at det sikkert var lurt at jeg bare hentet meg noen poser og begynte å putte oppi, siden det var noen minutter til hun der kassadamen sikkert helst ville gå (veldig lang setning - du kan puste nå dersom du av en eller annen grunn leser dette høyt). Det var der jeg gikk i fellen. Jeg viste nemlig at jeg tenkte selv, og det blir den ikeaske besetning så veldig forvirret av, ikke sant? Så hun stoppet liksom helt opp med å sende varer gjennom kassen sin, hun da. Så på meg med et sånt "skal du stjele de der posene, de koster jo to kroner stykket"-blikk.

"Nei, jeg skal ikke bare forsyne meg med poser. Jeg vet at de koster penger. Jeg skal betale dem også. Men jeg begynner å putte oppi, jeg. Og så når du er ferdig med varene mine, så kan vi telle poser sammen og slå dem inn. Så betaler jeg, ok?"

Sa jeg. Hun nikket stumt. Forstatte med biipingen sin. Det gikk bra inntil jeg skulle betale og hun skulle telle poser. Stakkas, jenten er jo tross alt bare vant til å telle TOMME poser, så det er litt av en utfordring når hun plutselig må telle dem med varer oppi. Så jeg talte jeg, og så på det som var igjen, og sa jeg trengte tre til. Oppga totalen. Betalte. Og fortsatte å fylle i.

Midt da hun holdt på med varene til neste kunde, stoppet hun opp. "Du... Sant du legger de posene du ikke bruker tilbake igjen hvis det er noen til overs?"

Hjelpe meg.

Det er heldigvis bare to arbeidsdager igjen før ferien. Og guess what! Jeg jobber ikke på IKEA! Hurra!

Sandgutten vår!

Eksempel på MSN-samtale

...mellom undertegnede og hennes lillebror:

Kristian (19): Du må kjøpe oppvaskmiddel.
Scooter-piken: Pøh!
Kristian (19): Det skal du vel.
Scooter-piken: Vask opp for hånd!
Kristian (19): Så lenge du bor i mitt hus skal du følge mine regler. Dette er negativt. Over.
Scooter-piken: Pøh.
Kristian (19): Kan du kjøpe oppvaskmiddel?
Scooter-piken: Nei.... men jeg kan kanskje ta med litt hjemmefra.
Kristian (19): Ok.
Kristian (19): Men takk for at dere lot den svidde baguetten bli igjen til meg.
Scooter-piken: Det lå jo to usvidde i brødskuffen. Som må stekes, riktignok. Herregud.
Kristian (19): Ser det ut som jeg gidder å steke???
Kristian (19): Jeg bare kødder, altså. Men du kommer til å bli sjokkert over å høre at jeg holder på å vaske klær as we speak.
Scooter-piken: Tror jeg ikke noe på.
Kristian (19): Har kunnet det lenge. Siden mars eller noe. Hvit for seg, farget for seg.
Kristian (19): Men dere må rydde etter dere bedre i morgen før dere går.

Du vet du lever i 2005 når...

1. Du ved et uhell taster pin-koden din på microbølgeovnen.
2. Du har ikke lagt kabal med virkelige kort på flere år.
3. Du har 15 telefonnummer for å nå en familie på tre.
4. Du sender e-poster til de som sitter like ved siden av deg.
5. Unnskyldningen for at du ikke lenger har kontakt med gamle venner er at du ikke har e-post-adressen deres.
6. Når du kommer hjem fra jobben svarer du fortsatt telefonen i "forretningstone".
7. Når du ringer hjemmefra trykker du fortsatt 0 for å "komme ut".
8. Du har jobbet ved samme pulten i fire år, og på den tiden jobbet for tre selskap.
10. Sjefen din ikke klarer gjøre jobben du gjør.
11. Du ringer familien din for å høre om de er hjemme idet du kjører inn i garasjen.
12. Å forlate huset uten mobilen, som du ikke hadde de første 10, 20, 40 årene i livet, er nå en grunn til panikk og du må tilbake for å hente den.
13. Når du står opp om morgenen er du først borte for å komme deg online før du henter kaffe.
14. Du legger hodet ditt på siden for å smile :)
15. Du leser dette, nikker og smiler.
16. Du er for opptatt til å merke at nr. 9 i listen her ikke var der.
17. Du skrollet faktisk opp for å se at den ikke var der.
18. Og nå sitter du og ler av deg selv.

Gulrot-mysteriet

Tjørnhaugen (LFKH): I natt har vi bodd på Bønes. På kjøkkenet står denne underlige installasjonen i et glass og ser ut som den venter på noe eller noen.

Jeg spurte min lillebror Kristian om det var hans, og det er det ikke. Han påstår nemlig at han ikke liker gulrot. Angivelig skal det, sammen med brokkoli, være det "verste han vet".

Jeg lurer derfor på hvem den tilhører og hvorfor den befinner seg på kjøkkenet til min far og Mari-Anne. Skal de spise den når de kommer hjem fra ferie? Venter de gjester mens de er borte? Er det Ørjan sin kanskje, og han har glemt å spise den?

Mysteriet fortsetter - om nødvendig tilkaller vi sykkelpolitiet i Pacific Blue for å løse gåten.

Playa del Tjørnhaugen

Bønes (LFKH): I dag har vi slått oss fullstendig løs i morfar og Mari-Annes hus når de er på syden og vi ikke fikk være med.

Mamma og onkel Kristian (bildet) har spist masse mat på terassen fra Kroathai. Sondre ble servert en halv dagens fra Pastasentralen. Pappa er på jobb.



Eksempel på samtale mellom Sondre og onkel Kristian:
Sondre: Det er skummelt på Kristian sitt rom.
Kristian: Neeei. Hvorfor er det skummelt da?
Sondre: Det er masse rot her inne jo.

Helt syden

Torreveija/Bergen (LFKH): Henrik-Penrik og Bastesen bader visstnok dagen lang på sin to ukers ferie på den spanske solkysten.



Det hender de sitter under en parasoll og løser litt sudoku i varmen også. Eller at de spille fotball og kjører trøbåt.

Noen ganger leker de med laserpenner, men Sebastian sin har gått i stykker. Han skal tilbake på markedet i Alicante på fredag og klage på varen.

...men så fant vi solen!

Hellesøy (LFKH): Det var bare å sette seg i bilen og kjøre vekk fra skyteppet over Bergen. Vi måtte nesten i havgapet for å finne en åpning.

På Hellesøy har de stripte butikk. Røde og hvite striper. Står veldig fint til Vespaen, egentlig, men den hadde jeg ikke med i dag. Og jeg tror ikke det er derfor de har valgt å dekorere den i stripete stil.

På vandrerhjemmet på Hellesøy spise vi fiskesuppe og vafler med jordbærsyltetøy. Sondre spise is i havgapet, og vi drakk kaffe på dette nest siste stoppet før England. Men så måtte vi forlate åstedet, ettersom Håvard skulle på sin femte siste jobbedag i BA.

I Hellesøy-reklamen heter det at det er stedet der himmelen og havet møtes, at man der ute i havgapet kan "trekke pusten helt ned i magen og kjenne hvordan hverdagsstresset slipper taket".

Vi tror det stemmer.

I sommerregnet

Skansemyren(LFKH): Da vi ankom Skansemyren, og Sondremann hadde åpnet matpakken sin, begynte det selvsagt å regne.

Men ferden til Skansen var derimot noe helt for seg selv, siden vi kjørte bak det lille turisttoget gjennom hele Fjellveien.

"Kjære, lille toget mitt," ropte Sondre til det.

Men det hørte ikke.

Telefonterroristene rir hjem

Bildet til ventre: Kristoffer, Pål og Paul.

Bildet til høyre: Paul byr på pils.

Bergen/Tønsberg (LFKH): I dag forlater telefonterroristene Slottfjell Festival 05 i Tønsberg. De kommer hjem til en skyhøy telefonregning.

I natt og i dag har jeg i stedet for et utall telefonoppringninger jeg ikke er i stand til å betjene fordi jeg ikke er et sentralbord i XO-klassen, fått tekstmeldinger. Emnene har vært mange. I den ene meldingen sto det for eksempel:

"Vi føler oss i grunnen litt ferdige med å ringe til deg. Hilsen Paul." I en annen: "Vannseng. Et undervurdert produkt. Hilsen Nils."

Jeg svarte at han bare måtte være seg selv i den, men han klaget litt på at "stoffet hindrer progresjon", og at han visst mangler svømmeknappen.

Paul påstår han har sett meg i 2025. Angivelig holder jeg meg bra, bortsett fra litt mage. Mage, Paul??? Alvorlig talt.

I en litt mindre fremtidsrettet melding ba han meg skrive "Mayhem" på mobilen min (hvem F... skriver Mayhem på mobilen sin?), for å se hva staveprogrammet da foreslår. Nazien, ja...

I tillegg meddelte han at han har sett en mann i Tønsberg spise pølse i vaffel med jordbærsyltetøy og rømme på. Jeg kan nesten ikke tro at det er helt sannferdig, men i følge Nils er dette en helt vanlig rett i byene ved svenskegrensen.

Hallo? Enn om vi gir vekk hele Østfold til Sverige. Bytter. Mot Gotland, for eksempel? Eller Skåne?

Nils sendte meg i dag melding med spørsmål om jeg ville høre om verdens ekleste produkt. Jeg klarte jo ikke å svare nei, selv om det er rimelig opplagt at jeg burde. Dermed kom det melding med følgende ordlyd:

"Stikkpille. Med remulade. Da gikk liksom min dag i vasken. Vi jobber foreløpig med teorien. Praksis er litt vanskeligere."

Angivelig driver guttene med denne formen for idé-dugnad av "ren interesse. Som kyllingomelett".

Jeg ba dem tenke litt mer på hyggelige, lyserosa ting. Moreller uten noe som helst til, for eksempel. Det mente guttene var en veldig god idé.

På gamle tomter

Kyrkjetangen (LFKH): - Ha det alle sammen, ha det alle barnene, ropte min sønn utover badestranden da vi gikk.

Det har vært årets første tur på stranden i dag. Sondre syntes selvsagt dette var en meget spesiell begivenhet, ettersom han ikke kan huske fjorår-sesongen.

Derfor har vi i dag vært på to strandturer, faktisk. Med lørdagsaviser, sudoku, jordbær, moreller, reker, kyllingvinger, croissanter, rundstykker og sol, sol, sol!

------------
Christian: Hvis du ser på bildet til venstre, ser du at i bakgrunnen, litt nærmere vannet, sitter det to personer med ryggen til. Det er din søster og din svoger. Din yngste niese var også der. He-he... Det er ikke gjort med vilje. Faktisk. Jeg visste ikke at de var der før etter knipset! L.

Prinsen av Ormhilleren

Ormhilleren/Øygarden (LFKH): 2-åringen var først litt skeptisk til at den underlige plastfremtoningen skulle være med ham uti.

Deretter ble han litt irritert. Vind og sjø sørget for at den levde sitt eget liv i fjæren der. Og hvis han slapp den, var den fort på vei ut på dypt vann. Det går jo ikke. Min sønn bader bare til navlen.

Men. Så ble de venner.

Klovnen vår matet den, koste med den, og førte lange samtaler med den. Den fikk sitte inne i indianerteltet hans (ja, jeg har visst kjøpt det også...) sammen med ham - på fanget.

Og så spurte jeg hva den het. "Vennen min, heter den," svarte han.

Gjett om det ble liv da jeg tok luften ut av den da vi skulle gå...

Ps. Baderingen... Jeg trenger litt hjelp. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva slags dyr den er. Er det en elg? Er det det? Med litt undelige farger for en elg, med dog? Eller er det en krysning, et hybrid-dyr? Sjiraff og elg? Eller: Elg og badeand? Ja! Ja! Ja!

Gutta på tur

Bergen/Tønsberg (LFKH): Jeg vet ikke helt hvor mange ganger de har ringt, men det var 24 meldinger på mobilsvar da jeg våknet i sted, fra mennesker de har mobilisert til å ringe meg.

En av dem påstår han jobber på aetat, mens en annen orienterer meg om viktige hendelser i livet hans; som at han kjøper kebab eller tenner seg en røyk.

Jeg antar de betaler godt.

...men så var det det var det med håret da!

Bergen/Molde (LFKH/VG): Skjønneste prinsesse Guro befinner seg for tiden på jazzfestivalen i Molde. Der startet visst en ny tidsregning i går, i følge frøken Guro. Det er før og etter Lauryn Hill.

"Hvis noen av de 8500 publikummerne klarte å stå i ro, må det skyldes at de har slått rot i bakken" slår hun fast.

Jeg anmodet henne i går om å få med litt om håret i anmeldelsen. Denne enorme afro-looken sliter jeg med, selv om damen er aldri så genial. (Jeg er imot hanekam-hår også, så dette er aldeles ikke rasistisk!)

Jeg har stjålet et bilde fra VG som jeg mener er betegnende nok for min sak. Døm selv.

22 ubesvarte anrop

Hjemme med morgenkaffe (LFKH): I dag har jeg våknet til 22 ubesvarte anrop. Jeg trodde jeg hadde fått virus på telefonen min.

Men det er altså Paul og Nils som befinner seg i sin "nye" Volvo i Tønsberg på Slottsfjell Festivalen.

Gutta på tur har altså ringt meg 22 ganger fra nachspielet, og i tillegg sendt meg en haug med tekstmeldinger a la:

"Jeg har lyst vil å be deg på en Sigg. Du på du skulle komme! Hvor er du!"

"Men du! Ta nå telefonen da!"

"Denne låten er faktisk dårlig, men likevel en av de beste de har laget. Hvem? Hva? Når?"

"Ta telefonen da din kake!"

"Hvorfor holdt jeg fingeren feil vei?".

Prøver de å få den til å lette?

Tinky Winky, Dipsy, Lala, Poo og Idar Vollvik på tur...

I en ekte Tubbie-bil!

Se min kjole!

Endelig er det helg for meg også. Det har tatt en stund. Vært ganske mange arbeidsdager på rad. Men i morgen er det fri - og fest!

Dagen har gått med til småplukk og jobb. Jeg har wrooom'et rundt på vennen min og funnet gaver til to som skal slutte på jobben, jeg har snakket med sommerfest-vertskapet og gått gjennom de siste detaljene, jeg har vært på Akvariet og sett en burkakledd pingvin som kunne balansere på line, og jeg har kjøpt ny kjole.

Gjett hvor den var...!

I klesskapet. Selvsagt.

Hvor er mobilen min for F...?

Hjemme etter jobb (LFKH): Nå har jeg letet og letet, men ikke funnet. Jeg følger meg totalt avkledd.

Naken.

Hjelpeløs.

Løsningen var å åpnne en øl. Så dette er bloggens første øl-innlegg, faktisk.

I går gikk den tom for strøm. Så stjal 2-åringen den. Han la den selvsagt fra seg under bokhyllen. Helt logisk. Jeg kunne ikke ringe til den, for den var jo av, av, av. Så jeg letet og letet og letet. Og på mirkauløst vis fant jeg. Som en Askeladdinne.

Nå har han gjemt den igjen. Herregud.

Skal tro om dette virker nå...?

I så fall ville det være en sensasjon. Dagens første.

17 dager igjen...

Det er 17 dager igjen. Sytten, eller søtten.