Nå er de i gang igjen...

Valgkampreferat (LFKH): TV2 kunne i sin nyhetssending klokken 21 melde at velgerne beveger seg lite. Siden valgkampen startet har endringene på partibarometeret vært minimale. Så jeg lurer på: Har de ikke drevet valgkamp til ingen nytte da, disse politikerne?

Akkurat nå er det folkemøte fra Bodø. Med Oddvar Stenstrøm. Lars Sponheim (V) er der. Pen i tøyet som vanlig. Sikkert terningkast seks eller bedre. Marit Arnstad (SP) er der. Hun ser i grunnen ut som om hun har skulderputer, men jeg tror hun bare er bred over skuldrene. Per Kr. Foss (H) er der. Psykedelisk slips og prikkete skjorte. Hill Marta Solberg (AP) er der. Mintgrønn (!!!!) jakke - jeg sier ikke mer. Siv Jensen (FRP) er der. Hun ser veldig sint ut, og har på seg et sånt gult armbånd. Hva var det gule armbånd betydde igjen? Jeg er litt ute på det der. Jeg kan hvit, altså. Men gult? Øystein Djupedal (SV) er der. Jeg synes han må få seg nye briller snarest.

Veldig usexy panel. Jeg synes TV2 bør jobbe litt med panelsammensetningen sin.

Senterpartiet ønsker seg ikke høyere rente, sies det. Men hvem gjør vel det. Per Kr. Foss sier at renten garantert er lavere om fire år med ham som finansminister enn med en rød-grønn regjering.

"Du kan sikkert regne til himmelen blir blå," sier Djupedal til Foss. Han er åpenbart ikke bergenser.

Sponheim har visst bygget hus mens AP styrte Norge en gang. Da var renten 14 prosent. Og Oddvar Stenstrøm har bygget da renten var 18 prosent. De skulle bare visst hvor takknemlig jeg er for disse opplysningene.

"Det er ganske fantastisk hva finansministeren bruker tiden sin på. Finansministeren bruker veldig lite tid på å regne på egne løfter, men mye tid på å regne på andre," sier Solberg. Den hadde hun nok tenkt lenge på.

"De kan godt kalle seg skatteletteregjering, men de er også egenandelregjeringen og avgiftsregjeringen," sier Arnstad.

Da blir Foss fortvilet, kan dere skjønne. Han sier han godt kan senke avgiftene på ny bil hvis vi vil. Men det vil han aldri få vite, for det er ikke det som er dagens spørsmål hos Stenstrøm.

Djupedal beskylder Foss for å løpe omkring med stoppeklokke, og har begynt med veldig aggressiv peking nå. Frøken Jensen snakker om hvor styrtrik Norge er. Jeg tror hun klarer å bake ordet "styrtrik" tre-fire ganger inn i én setning nå. Det er bra jobbet, Siv! Flott fremgang.

Nå kommer Sponheim med en innrømmelse. Han har visst vært med på å senke skattene til de rikeste.

Nå er det Arnstad som snakker igjen. Jeg får ikke med meg noe av det hun sier. Jeg lurer bare på om hun har skulderputer. Har hun skulderputer, har hun skulderputer, har hun skulderputer..? - ÅNEI! Der flyttet de kamera. Faen!

Nå har Hill Marta blitt sur på Stenstrøm. Hun synes åpenbart at den mintgrønne jakken får for lite tid på TV. Hm... Hvilken frisør bruker Solberg egentlig? Burde man få TV-tid når man er såpass stygg på håret?

Nå setter vi strek for skattedebatten, og så kommer det jeg har ventet sånn på:

DE SKAL SNAKKE OM KONTANTSTØTTEN! (Heldigvis, jeg holdt på å sovne helt her. I anti-kontantstøtte-partiet er jo det det eneste vi er opptatt av. Det er faktisk vanskelig å bare være engasjert i en eneste ting, men dette har jeg lovet velgerne, og det akter jeg å holde).

Kontantstøtte, ja... Stenstrøm vil vite om paneldeltakerne vil fjerne eller beholde. Men de som vil fjerne vil selvsagt forklare imbisille nordmenn som ikke vet dette fra før HVORFOR de vil fjerne.

Det er faen meg helt utrolig. Stenstrøm er åpenbart FOR kontantstøtten. Hill Marta er minst like sint som jeg. Hun får ikke snakke!

Jo, der overdøvet hun ham! Applaus for Hill Marta fra salen i Bodø. Hun vant over Stenstrøm, og hun fikk sagt alt.

Men så kommer hun med skulderputene, mulig uten - hva vet jeg. Og sier: "Vi vil slåss som løva for kontantstøtta". Herregud, herregud, herregud.

"Kontantstøtten må bestå. Vi mener at folk er i stand til å bestemme selv," sier den jævla velkledde mannen.

Bestemme selv, Sponheim?

Det var visst alt det for kontantstøtte-delen av debatten. Jeg synes det var kort, men-men.

Nå er det tid for de fire B'er. Brennevin, bensin, bil og bomstasjoner. Herregud, dette er harry altså. Skal vi se... Jeg kan komme på flere ting på B, jeg. Busserull, bleie, bind, baron, bryllup, basun, bonde, bereist, bryst, ball, banke, bank, bankraner, billion, Bush, Bondevik... Jeg har åpenbart bedre ordforråd enn Stenstrøm.

Per Kristian Foss slår fast at det går an å rive bompengeboder. Det er jo dumt å rive noe som er bygget opp, men det går an. Arnstad sier at Foss er blitt politikkens svar på Ole Brumm. Jeg forlanger at vi holder Brumm utenfor dette!

Ok, jeg tror jeg tar en avgjørelse. Jeg tror jeg slår av. Nå har de begynt å snakke om milliardene de har kuttet til samferdsel. Jeg tror konklusjonen på denne valgkamp-referatet må bli at jeg stadig er MOT, MOT, MOT kontantstøtten!

Helt Nils

I latter-rus (LFKH): Etter diverse oppfordringer fra anonyme lesere, ser jeg meg nå nødt til å oppdatere bloggen med det samme. Og det haster! Samtlige norske medier er i ferd med å forbigå LFKH i den pågående "Nils-saken".



I går var tanken å fortelle om Nils, en mann som har blitt omtalt her før. Men så sovnet jeg fra det, siden jeg hadde blitt tildelt min aller første avspaseringsdag i hele verden, og derfor hadde besluttet å gå i pysjamas hele dagen. Jeg sovnet rett og slett. Sondre og jeg tok formiddagsluren hans - i kor.

Og så kom dette med Nils, som jeg snart skal komme til (Slapp av, Nadina!), fra meg enda en gang. Og så skjedde det som ikke skulle skje:

Jeg hadde blitt forbigått av TO medier. Og det var liksom ikke medier som er av CNN- eller VGNett-hastighet heller. Nei, det var Aftenposten og Journalisten. Herregud. Jeg har skammet meg i hele dag. Jeg fikk til og med tipset fra en BT-journalist (som nok egentlig liker LFKH bedre enn sitt moderorgan).

Men altså - SKAM. Altoverskyggende skam. Dette var jo en nyhet jeg rett og slett satt på før dem. Jeg snakket med ham FØR Aftenposten og Journalisten ringte. Jeg gjorde det.

Ja, nå begynner visst Judging Amy. Jeg får visst fortelle om Nils etterpå. (Sorry, Nadina....;-)


---- Ja, da var jeg tilbake.

Altså, hvor var jeg, jo Nils. Jeg sovnet fra Nils-historien jeg skulle være den første, aller første, til å fortelle. Men sjitt og, jeg forteller det likevel.

Nils, som faste LFKH-lesere kjenner fra før som noe av en SMS- og telefonsvarerspammer, er i løpet av de siste 24 timerene blitt rikskjendis. Hans e-post til Cappelen, der han bare ba om to bøker (som han helt sikkert ikke hadde tenkt å anmelde, men dog), gikk til Cappelen. Så gikk den inn i Cappelen-systemet, og videre ut til alle - absolutt alle - som sto på mailinglisten deres. Alt på grunn av en datafeil hos Cappelen, selvsagt. Men det var det jo ingen som forsto.

Så rundt om i redaksjonene i det ganske land satt utrolig mange (muligens opp mot 1000 stykker) og bannet og steikte over denne idioten i Nordstrands blad. Og for hver gang en av dem fant det for godt å sende svar på mailen (av typen: "få meg av denne listen, for faen, og det fort, for i helvete"), ble mailene deres sendt til absolutt alle de som sto på Cappelen-listen - uansett hva det gjorde. Så var det noen hjelpsomme da, som så gjerne ville forklare kollegene sine hva som gjorde at de fikk hundrevis av e-poster, og hva skjedde da? Jo, det kom enda en mail. Og så var det faktisk dem som gjerne ville opplyse om akkurat det - at løsningen var å ikke sende flere svar i det hele tatt ("Men så slutt nå å svare da!! Er dere dumme eller?") Og hva skjedde da? Jo, det kom sannelig enda en mail, og enda en, og enda en.

Sv: Re: Re: Sv: Sv: Re: Sv: Re: Re: Sv: Sv: Re: Sv: Re: Re: Sv: Sv: Re: Sv: Re: Re: Sv: Sv: Re: Sv: Re: Re: Sv: Sv: Re: Sv: Re: Re: Sv: Sv: Re: Sv: Re: Re: Sv: Sv: Re: Sv: Re: Re: Sv: Sv: Re: osv...

Midt oppi dette satt Guro. Som ringte fordi hun holdt på å le seg fillete. Visstnok har hun ikke hatt det så gøy på lenge. Og mens jeg snakket med henne, haglet det selvsagt inn enda flere e-poster i innboksen hennes. Sintere og sintere, selvsagt - etter hvert som antallet økte.

Sammen forfattet Guro og jeg et svar vi mente hun skulle sende. Der skulle hun selvsagt fortelle hvor hysterisk morsomt denne mail-hikken var når ingen forsto at de kunne få det til å stoppe - hvis de bare sluttet å besvare, besvare, besvare. I tillegg skulle hun fortelle at hun ikke hadde hatt så gøy på lenge, og bedyre at hun for all del ikke ville bli slettet fra denne listen.

Sjelden har vel Guro stått på en kjekkere liste, faktisk. Selv er jeg jo ikke påmeldt, men vurder selvsagt sterkt å la Guro verve meg.

Til slutt lo frøken Guro sånn, at jeg måtte legge på og ringe til Nils.

Han var på sin side litt fortvilet, ikke så lattertrengt, og svært travel. Nå hadde nemlig folk (altså journalistene) begynt å RINGE ham også. For å skjelle ham ut selvsagt. Og når de ikke fikk tak i ham, så ringte de sjefen hans.

Til slutt ringte Aftenposten. Og mens vi ventet på at VG skulle reagere bare pittelitt, så ringte i stedet Journalisten som ville skrive om journalisten som var hatet av alle journalistene. I Finansavisen blir den komplekse saken nå omtalt som "CAPPELEN-saken", som om den var et stort mord, et væpnet ran eller en mystisk forsvinning - eller, i deres tilfelle, et dødsstup for YangTseChang-børsen. (Og som om det er en eneste journalist-sjel i Finansavisen som står på Cappelens bokliste - hahahaha.)

Så nå er det bilde av spammer-Nils på Aftenposten.no, som - betegnende nok - sitter foran datamaskinen sin. Journalisten har nøyd seg med å omtale saken billedløst.

Så slik gikk det altså til at Nils ble rikskjendis i hele presse-Norge på bare noen få (blå)mandagstimer i august i 2005. Og nei, jeg har faktisk ikke diktet denne histiorien. Jeg hadde faktisk ikke kommet på å dikte noe så åndsvakt om jeg var svært dritings.

Hahahahaha.

Stem på Linns anti-kontantstøtte-parti!

I valgkampen (LFKH): Nå starter jeg snart et eget politisk parti. Et anti-kontantstøtte-parti.

Vi skal slåss mot kontantstøtten, og ikke gjøre noenting annet. Kun det. Vi ofrer ikke de eldre, pleietrengende, fattige eller syke en tanke. Ikke de i Afrika en gang. Vi kommer ikke til å si et ord om kvaliteten på den offentlige skolen. Og skatt? Vi er både for og imot toppskatt og eiendomsskatt og skattefradag og skattelette - for både de med lav og de med veldig høy inntekt og aksjefond og aksjeutbytte. Jepp.

Om noen dager dumper det sånn litt i overkant av 3600 kroner inn på kontoen min. De får jeg fordi jeg ikke benytter meg av offentlige barnehager. Ja, du leste rett: Jeg får dem bare fordi jeg unnlater å bruke en offentlig tjeneste.

Med andre ord. Vi kunne innført et totalt kontantstøtte-samfunn. Vi kunne delt ut kontantstøtte for alt mulig.

Ta meg, for eksempel. Jeg har ikke bil, jeg er ikke syk, og jeg er ikke pleietrengede, for å nevne et par ting. Så jeg kunne da innkassert noen tusenlapper til hver måned da, eller? Fordi jeg ikke bruker motorveiene som finansieres fra den norske felleskassen. Fordi jeg ikke bruker en eneste liten sykehus-seng. Fordi jeg ikke er gammel - ennå.

Selvsagt måtte forutsetningen da vært at hvis jeg tilfeldigvis fikk meg bil med det aller første, så kunne jeg ta et valg. Ville jeg kjørt på motorveien til Åsane, eller brukt den gamle veien rundt Eidsvågsneset? Og hvis jeg for eksempel ble fødetrengende, så måtte jeg vært innstilt på en hjemmefødsel hvis jeg ville beholdt sykehuskontantstøtten min. Eller tatt inn på en helt privat fødeklinikk og betalt et engangsbeløp for akkurat den tjenesten. Så kunne jeg blitt totaltruinert da, hvis jeg lå der og babyen ikke ville ut på sånn... tja, 36 timer. Eller hvis jeg fant ut at det gjorde litt innforjævlig vondt å ligge der og presse, så måtte jeg ringt kontofonen før jeg ba om epidural.

Det kunne virkelig blitt et interessant samfunn. Et samfunn som i alle fall strider imot hele prinsippet med velferdssamfunnet vi lever i. Skikkelig Bakvendtland.

Om ikke mange minuttene går Åslaug Haga på TV 2-skjermen og sier noe sånt som at: "Når det gjelder kontantstøtten, så er vi knallharde altså."

Hva? Hva, Haga?! Av alle slag du kunne valgt å utkjempe, så stiller du deg altså på barrikadene for kontantstøtten - den absolutt dummeste ordningen som er blitt innført i moderne politisk tid?

Jeg får virkelig makk av folk som mener at kontantstøtte handler om valgfrihet. Hva slags valgfrihet? Og for hvem?

Jeg får ikke barnehageplass til sønnen min, jeg. Ikke tale om. Bergenserne har sprengt ventelistene. Det er et firesifferet antall småbarn i kø i Bergenhus Bydel. Det å få barnehageplass her, er omtrent som å vinne i lotto.

Så valgfrihet? Tror ikke det. Sondre har en helt topp dagmamma han, men vi er jo helt prisgitt henne og det hun vil. Der hun som er sjefen. Hun er så dyrebar for oss - to arbeidende foreldre - at vi vil gå med på ganske mye bare vi får beholde henne.

Er det valgfrihet? Er det? Nei, det er kontaktstøtten, det. Den sannsynligvis mest kostbare ordningen i sitt slag som er satt i verk i moderne tid.

Og jeg begynner ikke en gang på neste argument; alle innvandrerbarna som blir gående hjemme med mor når det faktisk lønner seg for mor å la være å jobbe. Innvandrerbarn som ikke lærer seg norsk. Eller norske barn som ikke blir sosialiert med andre barn. Det er ikke så forferdelig dumt å gå litt i barnehage i stedet for i mors skjørtekanter, selv om man er et barn.

Og mens man inviterer kvinner til å få 3600 kroner per barn mellom ett og tre år, så mangler Norge folk i typiske kvinneyrker. Jeg gjentar: Vi mangler folk i typiske kvinneyrker, men vi betaler de potensielle arbeiderne for å holde seg hjemme ved kjøkkenbenken.

Så stem på listen min. Linns anti-kontantstøtte-liste.

Siste stopp

Nice (LFKH): Vi rakk å hoppe sommeren ut med Middelhavet som tilskuer, snurre med fly og motorsykkel og se litt av Nice før veien gikk mot Bergen.

Sondre fikk snurret seg:


Sebastian fikk hoppet seg:


Og Harald fikk seg selvsagt is:


Å tilbringe lørdagen med kaffe, aviser og fint vær i Rivieraens hovedstad, er slett ikke å forakte. Vi valset gjennom gater og på den kjente promenaden, lot oss fotografere foran legendariske hoteller, shoppet litt, spiste pizza og leste norske og britiske aviser mens vi ventet på avgangstid.

The End

St. Tropez (LFKH): På vår aller siste feriedag fikk vi tatt farvel med en helt oransje måne over det som er blitt favorittbyen vår på Rivieraen.

Sondre forsto at månen hadde blitt en appelsin da vi satt i kø-kø-kø ut av St. Tropez etter handletur og middag.

Og så da vi kom "hjem" til terrassen i Les Arcs, var den blitt gul som den pleier.

- Nå er den blitt en ost igjen, mamma, kunne 2-åringen opplyse.



Vår siste dag på Rivieraen startet på stranden og ble avsluttet i St. Tropez myldrende folkeliv. Etter litt handling og mest vindus-shopping, fikk vi oss også en middag i de billedskjønne omgivelsene.

Tidligere på dagen, svarte Pamplonne som alltid til forventningene, og denne gangen ble det ikke røykt hasj rundt oss heller...

Soling, bading og sandstrand er viktige ingresienser når man skal hjem og takle den bergenske høsten. Og selv om Harald hadde tenkt å smøre seg inn med flybensin for å få sveis på brunfargens finishing touches, har vi nå klart to uker i steikende sol uten å bli solbrente.



Vel hjemme fikk vi puttet alle pakkenellikene på plass. Harald med sitt ene kolli - vi andre slapp å pakke i plastposer for hjemturen også...

Vår siste kveld under fransk stjernehimmel ble delt med ost, kjeks, druer, mørk sjokolade, peanøtter, lokale pistasjnøtter og god rødvin.

En slags kjendisjakt

Grand Canyon (LKFH): 2000 meter har vi besteget på denne dag – med bil. Dermed ankom vi toppen av Europas største juv, Le Grand Canyon du Verdon. Men dette var jo veldig lite glamorøst til oss å være, så vi tok ettermiddagskaffen i småbyen Bargemon. Der har David og Posh Beckham sin sommerresidens. Gjett om de var der da!

I dag har vi altså vært fjolls til fjells. I alle fall til fjells. Dagen startet med noen merkelige himmellegemer som vi syntes å huske hjemmefra. De lå hvite og mange og tettet for den blå himmelen vi er blitt så vant til. Og rett som det var kom det noe vått ned fra himmelen også. Det varte riktignok bare i halvannet minutt, men det var nok til å minne oss på hva vi er og hvor vi kommer fra. Et knallhardt slag i ferietrynet selvsagt.

Fordi været var så ustabilt, satte vi kurs for fjellene i stedet for havet. Målet var Frankrikes Grand Canyon. På veien var vi innom småbyen Les Salles, som ligger innerst i den mest knallturkise innsjøen vi har sett i vårt liv, Lac de Ste. Croix. Veldig stor, idyllisk og annerledes, men steinstrender rundt på alle bredder.

Her stoppet vi for en heller makaber lunsj servert av en dame som hadde sett sine bedre dager. Håvard var på toalettet og kom tilfeldigvis til å se inn på kjøkkenet. Da tok han Sondre med seg og gikk uten å si et ord…

Ferden gikk videre til de spesielle fjellene som omkranser juvet, og utsikten var enorm.



Etter noen stopp for å se utover – og ikke minst nedover – de stupbratte skrentene, kjørte vi videre tilbake mot utgangspunktet. Men vi tok en stikkvei til småbyen Bargemon, som fikk seg en og annen tabloidtittel da ”Verken David eller jeg har noensinne leste en bok i hele vårt liv, ikke våre egne en gang”-Posh/Becks kjøpte en eiendom der i 2004 for 2 millioner euro.

Vi hadde selvsagt håpet å få et glimt av dem og av den fabelaktige eiendommen der Brooklyn og Romeo leker med luksuslekene sine (ingen bøker – Gud forby) i sommerferiene, men fant i stedet en rolig, pittoresk småby med mange andre briter – men altså ikke de vi hadde kommet for. Pytt-pytt.

Ibiza-en-Provence

Ibiza/Provence (LFKH): De to siste dagene har vi slappet av i hagen ved bassenget. Vel, noen av oss. Enkelte har oppført seg som om de er briter på guttetur på partyøyen Ibiza. Etter klokken 1300 i går, har jeg bare dukket champagne, jeg – hehe!

Kjempedyr champagne, til og med. Den aller, aller dyreste jeg fant! Prislappen sa riktignok bare 32 Euro, men det er jo bonusen for å være på rett sted til rett tid…

Det var egentlig ikke meningen at det skulle bli to avslappingsdager, for vi liker jo å holde et høyt tempo og at det skjer noe. Og vi er jo svake for stranden og havet.

Men tirsdag var vi utmattet etter den skitne Marseille-turen, med påfølgende besøk i Toulon på det som viste seg å være helligdag for de innfødte, ”L’Assomption”, og dermed skjedde det plutselig litt av hvert rundt oss.

Mandag markerte nemlig franskmennene at de allierte landet på den franske sørkysten to uker etter D-dagen, 15. august 1944. Soldatene landet på strendene på Côte d’Azur, blant annet på Pamplonne som vi avla flere visitter i forrige uke. Rivierabyene på kysten ble fri nesten med det samme, etter bare fem dager med kamper. Paris, Toulon og Marseille var neste skritt på veien – i den rekkefølgen.

I Toulon ble dagen markert med et kjempestort flyshow. Åtte jagerfly fløy i imponerende formasjon, og sprutet ut de franske fargene over himmelen. Sondre var ellevill. Sebastian syntes det var storslått. Jeg var livredd for at de skulle kjøre i hverandre.

På grunn av det allerede nevnte champagneinntaket etter klokken 13 i går (…), var man rett og slett litt tung i hodet i dag. Og fordi enkelte tror de er på Ibiza og ikke i Provence, er det umulig for normale mennesker å få seg en liten formiddagshvil uten å putte dobbel dose sov-i-ro i ørene. Og man har virkelig ikke reist på ferie til Provence for å putte sov-i-ro i ørene! Det er omtrent like forbudt som sokker i sandaler (Hører du, Henrik?) og smale, for korte skinnslips.

Nå har vi to hele og en halv feriedag igjen. Lørdag kveld reiser vi hjem fra Nice, og det blir nok en bydag på oss i Riviera-hovedstaden den dagen. Fredag tror jeg fort kan bli en Pamplonne/St. Tropez-dag, men hva morgendagen vil bringe, er vi stadig litt usikre på.

Den som lever får se!

Svømmekongen

Les Arcs (LFKH): Sebastian svømmer åtte meters lengder i en klasse helt for seg. Og gjerne 125 stykker av dem til og med!

10-åringen vår – idrettsmannen i familien – har lagt ut på lengre svømmeturer i flere dager på rad i svømmebassenget vårt. I tillegg til et høyt antall armhevinger hver eneste kveld, svømmer han nå 1000 meter på tid. Hva gir du meg? Det er utrolig at så late og bedagelig anlagte mødre, kan få sånne barn!

På sitt aller første forsøk i kilometer-disiplinen, kom han på land etter 28 minutter, seks sekunder og fire tiendedeler.

De første hundre meterne ble unnagjort på 2,59 minutter. De neste på 2,28. På den tredje hundremeteren var han oppe på 3,01. De øvrige tidene var 400 meter: 3,22. 500 meter: 2,58. 600 meter: 3,22. 700 meter: 3,35. 800 meter: 2,31. 900 meter: 3,38. Og de siste hundre meterne ble svømt med et uvisst antall tak på bestetiden 2,12 minutter.

I øyeblikket er persen hans på 25 minutter og 13 sekunder – nesten tre minutter bedring på tre dager! Hvor skal dette ende?

På bildet under har han to lengder igjen til mål – altså 16 meter.

Badeender i paradis

Plage Les Arcs (LFKH): Etter utallige oppfordringer, kommer endelig litt nytt om de elleve blindpassasjerene. Men vi har ikke klart å lære badeendene å svømme ennå.



Sondre og undertegnede har prøvd og prøvd å få dem til å forstå, men de vil virkelig ikke. De flyter rett vei en liten stund, men så snurrer de seg rundt hver gang. Hadde ikke vi menneskene vært der, hadde de druknet alle som en på relativt kort tid.



Fordi de er så trege i det våte element, har de i stedet måttet gjøre nytte for seg som kunst:



Og noen ganger bader vi rett og slett uten dem, for å få fred litt fra disse stadige selvmordsforsøkene deres.

De 59 997 andre, og vi

MMS-FOTO (tatt mens han hoppet og heiet): HARALD SCHJELDERUP, LFKH-frilanser

Stade Vélodrome (LFKH): - Jeg vet ikke hvor mye kriminalitet som ligger bak at denne gale gjengen med Marseille-fans har partoutkort her, sier den lokale kameramannen, Matthew Mondoulie, til LFKH.

Søndag kveld var 60000 på plass på Vélodrome. Vi kjente tre av dem: Sebastiano, Monsieur Arald og Håvardino. Det lå, så vidt vi vet, ingen kriminelle handlinger bak deres billett-innkjøp i alle fall.

Mens Linn og Sondre vandret rundt i Marseilles skitne gater, dro de store på kamp sammen med 59997 andre. Mor og yngstesønnen endte opp med å se kampen de også – på bar. Sondre var imponert over heiingen inni baren, og deltok selvsagt heftig. Han liker jo å klappe og juble. "Kjøpte du det i butikken, mamma?" ville han vite da moren kom med en skål med chips til ham. "Nei, i baren," svarte undertegnede. Så nå kan gutten si bar, og vet veldig godt hva en bar er. I alle fall hva "Bar Uniqe" i Marseilles havn er.

Noen mil nord-øst rigget Sebastian og Harald seg til på sine svært dyre sitteplasser (det var ingen billigbilletter igjen å få da vi ankom Marseille), og Håvard traff en kameramann fra Fanny Broadcast for å jobbe litt mens han likevel var der – og ble dermed sittende på pressetribunen.

Harald, som jo er en diplomatisk mann og sjelden legger seg ut med noen (i alle fall ikke et femsifferet antall mennesker på én gang), gikk snarlig til innkjøp av hjemmelagets drakt.



Vélodromes benkerader kan samle mye lyd, og nedpå matten løp en nordmann rundt og sørget for at det ble mål både den ene og den andre veien. Sebastian prøvde å ikke holde seg for ørene, siden han spiste sjokolade og drakk brus. Harald foretok et antropologisk studie av Marseilles hjemmesupportere, som besto av både nord-afrikanske emigranter og besteborgerlige franskmenn.

Konklusjonen til LFKHs utsendte team var at vel så viktig som å heie på hjemmelaget, var det å pipe på bortelaget – akkurat som hjemme på Store Stå.

Vi kan la Sebastians ord tale for seg…:

”Mamma, det holder egentlig med Brann Stadion for meg, altså.”

LFKH fikk også spurt målscorer Carew etter kampen om det som interesserer oss. Vi stiller selvsagt ikke ”Hva føler du nå?”-spørsmål. I stedet ville vi selvsagt vite om han sender sjekke-SMS og hva han eventuelt skriver i disse. På disse spørsmålene leverte han den totalt uoriginale klisjeen: ”Ingen kommentar.”

Noen må vaske byen sin!

Marseille (LFKH): Når jeg kommer hjem skal jeg starte kronerulling til inntekt for Marseille. De trenger sårt noen spann med maling og et par kostemaskiner. Og en vaskeklut - eller tusen.

Hadde min mor vært med oss til Frankrikes havnehovedstad, så ville hun sukket oppgitt og sagt noe sånt som: ”Dette er virkelig unødvendig.” Så ville hun ristet litt på hodet, funnet frem støvsugeren sin, og satt i gang.

Og virkelig. Marseille har det aller meste, men åpenbart ikke penger eller vilje til å ta vare på det. Bygningen er utrolig flotte, men så støvete og skitne at du er redd for å komme ani når du passerer. De aller fleste hadde nok trengt seg noen strøk maling også. Og gatene, fortauene, fontene... De er først og fremst fulle av boss og hundedrit. Dernest har Marseilles uteliggere supplert med å urinere her og der, sånn at det lukter piss overalt.

Men vi fikk spiste Moulles Frittes og Boullabaise. Det fikk vi! Og det er langt billigere i Marseille enn på resten av den franske solkysten.

Seriemorderne

Aix-en-Provence (LFKH): Da vi stoppet for lunsj i Marseilles naboby, Aix, ble vi titulert som seriemordere av den kvinnelige kelneren på den italienske restauranten.

Det var nemlig såpass mye veps rundt oss da vi inntok måltidet, og da den ene snublet seg i Sondre tomme cola-flaske, satte undertegnede skålen med parmesan-ost på toppen, slik at udyret ble stengt inne. I tillegg bygde vi selvsagt et lite tårn midt på bordet som det var vanskelig å ikke se for kelnerinnen som skulle rydde bordet.

For spesielt interesserte, kan vi meddele at vepsen klarte seg – takket være en viss Statoil-ansatt dyrevenn.

Aix-en-Provence er en flott by, om enn litt rolig siden det var søndag formiddag og en del var stengt. Men til gjengjeld var det smykkemarked der. Vår sterkeste observasjon var at antallet hunder vi så (generelt veldig dovne eksemplarer av arten, for øvrig), kan samsvare med antallet menneskelige innbyggere.

Men dette har vi ikke fått sjekket.

Og Gud skapte Linn…

Plage Pamplonne (LFKH): Da Brigitte Bardot steg opp av havet for 49 år siden i filmen "Og Gud skapte kvinnen", fikk bikinien som klesplagg sitt gjennombrudd.

Brigitte var et ikon for seksuell frigjøring på 50- og 60-tallet. Nå er hun en mørke-mørkeblå fascist-hurpe som ikke sparer noen; de arbeidsledige, muslimene, lærere, homofile, funksjonshemmede, kvinner i politikken, og det hun kaller "å blande gener" - altså blandingsraser. Hyggelig dame.

Men til tross for at hun er blitt litt rasistisk og sløkket, så regner jeg med at det blir nyinnspilling av Roger Vadims "Et Dieu Créa la Femme" neste år, i anledning filmens 50-års jubileum. Jeg har ikke sett BB i det siste, men antar det er rimelig uaktuelt at hun får hovedrollen igjen?

Det var da jeg tenkte: Hva med meg?

Så med disse bildene – en direkte gjenskapelse av scenen der hun går opp av havet på nettopp dette stedet på den franske rivieraen (både som et tegn på at synden var kommet og at bikinien hadde inntatt sin plass på den kvinnelige kropp) – søker jeg altså om rollen. Hovedrollen.

Jeg frykter imidlertid at russerne som lå ved siden av oss i Pamplonne-sanden var ute i samme ærend. I alle fall hadde de diverse kvinner som også gikk i BBs fotspor i dag... Og så vi som trodde vi var så originale.

Gjensyn med spekkhoggeren Linn

Antibes (LFKH): Husker dere Linn og Mette-Marit som på mystisk vis forsvant for tre-fire år siden? I dag har vi funnet dem igjen!



Spekkhogger- og delfin show, badeland og kø, kø, kø. Det har vært innholdet i vår fjerde dag på rivieraen.

En visitt til en fornøyelsespark er som regel ikke noen fornøyelse for foreldre. Undertegnede har heller lav interesse for vannrutsjebaner, men det er likevel viktig at disse er totalt tilstedeværende for oppnåelse av o-lykke for den oppvoksende generasjon.

Etter temmelig lang tid i kø inn til "Marineland" i Antibes, samt minst like lang tid for å få kjøpe billetter til herlighetene, ankom vi aquapark-delen av det som i følge Lonely Planet skulle være en Disneyland-aktige heidunderlighet.



Mens Sebastian og Håvard forsøkte det vannliges svar på half-pipe (der en diger gummibåt erstattet snowboardet), samt en rekke rutsjebaner, sovnet Sondre. Og etter å ha løst en del sudokuer i sudoku-boken min, begynte jeg å se på det ørvige klientellet i parken. De var jo alle relativt lettkledd, så jeg fant ut at det var en god anledning.

Under hypotesen om at de aller fleste menn foretrekker veldreide kvinner, besluttet jeg å føre statistikk over hvor mange veldreide menn som bevegde seg rundt på bare føtter. I rettferdigheten navn, liksom.

Kvinnene som er tilstede i et slikt vannland, har som regel født ett barn eller fem, med tilhørende kroppslige herjetheter. De er altså delvis unnskyldt. Men mennene, hva har de gjort?



Det vil nok neppe overraske særlig mange at det nesten femti menn passerte uten at de kom innunder et akseptabelt kropps-nivå. De hadde vommer, hårete rygger, dissende lår og dertilhørende herligheter. Langt fra noe vakkert syn sånn estetisk sett, men de er sikkert grådig greie...?

Jeg føler jeg har gjort unna den statistiske delen av ferien med denne oppdagelsen.



Litt mer veldreide var de seks spekkhoggerne som møtte oss midt i det gedigne bassenget i parkens marine-del. Det var stappfullt av tilskuere på tribunen som bredte seg rundt halve arenaen. Og de leverte virkelig i verdensklasse, den gjengen der.

Jeg mener imidlertid å kunne dra kjensel på to av dem. For rundt tre-fire år siden mistet Havforskringinstituttet kontrollen på to spekkhoggere de hadde merket for forskning. Tilfeldigvis, vil kanskje noen si - jeg er jo helt uenig - het disse to Mette-Marit og Linn. Utklippet fra den dramatiske saken i BA, ført i pennen av Lasse Bjarte Hove, henger den dag i dag på kjøkkenet vårt hjemme. Innrammet. Jeg tror vi med meget stor sannsynlighet kan slå fast at de to jentene er funnet igjen, og at de har lært en del siden sist.

Etter seansen med spekkhoggere som gjorde de aller fleste tenkelige kunster, besluttet vi å innta et måltid av parkens junkfood. Det tok Håvard over en halv time i kø og nesten-slåsskamp med en kvinnelig japaner, men sjitt og! Hva gjør man ikke for litt pølse og pommes frites?

Selv satt jeg sammen med Sondre, som for anlednigen bare ville høre sanger om fisk (jeg kan visst ingen...?), inntil vi ble omringet av en downs-gjeng på tur.

De forsøkte først å stjele stolen til kø-ståerne Håvard og Sebastian, men fikk da beskjed av Sondre at det var helt uaktuelt. Dette lot de til å ta svært alvorlig, inntil vi snudde ryggen til i to sekunder. Da var de jammen der og satte seg ned med oss likevel. Hahaha.



Vi avsluttet Marine-opplevelsen i Antibes med et delfinshow som virkelig svingte.

Her har Kees Ekeli litt å lære. Det nytter ikke å komme med tomanns-sirkus på Akvariet i Bergen når det finnes sånne muligheter! Krokodillen Ida(r) er nok meget lærevillig, og selen Selina Full Fart (som jeg selv var med og navnga) er helt sikkert klar for mer action.



Ps. Bildene fra dagens grande tour er av litt laber kvalitet, fordi vi hadde glemt kameraet vårt hjemme i Les Arcs. De du ser her på siden, er dermed tatt med et mobilkamera helt uten telelinse, fra lang avstand.

I morgen er vi førstesidestoff!

St. Tropez (LFKH): St. Tropez har en lokalavis som handler om hvilke store kjendiser som har vært i byen det siste døgnet. Vi regner med de franske revolverjournalistene har fått med seg hvem som var innom i dag, og ser frem til morgendagens utgave.

St. Tropez kalles "St. Trop" som betyr "St. For mye". Det kan man enkelt forstå. Her er det litt for mye av det aller meste; for mye turister, for mye på regningen, for mye på prislappene...

Bare båtene i havnen var nok til å slette u-landsgjelden til et land eller fem. Likevel, stedet er helt herlig sjarmerende - hvis man bare er innstilt på hva man har i vente før man kommer dit.

Vi satte oss til på fasjonalble Sénéquier - stedet der Sartre skrev deler av "Roads to freedom". Her hadde vi god utsikt til folkelivet.

Utsikt til damen med den store svarte hatten med svart blomst, og slør som matchet den like svarte kjolen. Hun var for tjukk til å gå, så hun ble kjørt i rullestol av barnebarnet - selvsagt med sin lille hund på fanget. Gjett hvilken farge det var på kjæledeggen!

Utsikt til turistene som hadde pyntet seg fordi de skulle til St. Tropez.

Utsikt til rikingene som bare måtte kjøre de blankpussede luksusbilene over den hyperkaotiske bryggen i St. Tropez - som er en blindvei...



Hadde vi visst hvor viktig det er å kjøre bilen sin frem og tilbake på den der bryggen, så hadde vis selvsagt ikke vært så dumme å parkere i nabobyen Ste. Maxime. Men, så kjører vi da også rundt i en mørkeblå Opel stasjonsvogn, så det spørs hvem vi hadde imponert...?

Vi ankom altså St. Tropez vannveien - uten hjul. Det er nemlig håpløst å komme seg inn til de franke riviera-byene med bil på grunn av laaange køer. ALLE skal ha bilen med seg - helst helt frem til døren - der de skal.



Fra bykjernen rotet vi litt rundt for å finne shuttlebussen til strendene, og endte til slutt opp på en by-buss som tok oss til stoppestedet for strand-bussen. Det var dermed litt langt på dag da vi omsider ankom Plage des Salins, men vel verdt turen.



Sebastian og Håvard la i vei til en flytebrygge langt (?) til havs, og denne gangen klarte også sistnevnte å nå målet...

Sondre revolusjonerte sin badekunst i sanden mellom skjærene, og hoppet i bøglene - som han kaller dem.



Tilbake i St. Tropez spiste vi crêpes på en skikkelig pannekakerestaurant og så solnedgangen fra moloen før vi satte kurs hjemover igjen.

Burde vi kysset frosken?

Cannes (LFKH): I morges da vi våknet var det en frosk i bassenget vårt. Kanskje var det fordi vi ikke kysset den at vi verken så prinser, rike eller berømte (eller Frank Johnsen) på vår dagstur til filmbyen?

Det gikk bra med frosken. Sebastian tok ansvar som Mannen i reisefølget, og geleidet den innpåslitne gjesten ut av hagen vår. Da hadde den allerede hatt seg diverse svømmeturer - og hadde tatt svømmeknappen mens vi la en slagplan for hvordan vi skull bli kvitt den. Sondre var selvsagt svært imponert over besøket, så lenge den holdt seg på avstand.

Etter denne hendelsen, satte vi kursen østover mot Cannes.



Harald, som burde være en kjent skikkelse for filmbyen fra før, trasket med vante skritt mellom palmene og designbutikkene. Eller skal vi kanskje kalle ham Mr. Bean?



Etter en tur i forsporene til de rike og berømte filmstjernene (og Frank Johnsen), la vi oss til på stranden på vestsiden av bukten.



Her hadde vi kort vei til havet fra de veldig mye solsengene våre, og diverse strandkelnere som lot til å være villig til å gi oss alt vi ville ha - selvsagt forutsatt at vi betalte for det.



Sondre tok livet med ro og fikk seg en god middagshvil i skyggen av en parasoll. Vi andre badet og slikket sol.

På vei tilbake, måtte vi selvsagt innom trappen der den røde løperen kronisk ligger og slenger. Vi kan opplyse om at det føltes som å bestige en hvilken som helst annen trapp, egentlig. Men vi lot oss selvsagt fotografere, slik de overivrige japanske turistene gjorde.

Avskjedsfest

Les Arcs (LFKH): Søndag kveld hadde vi besøk av Rune og Linn fra Kristiansand, på det som var deres siste kveld i Provence. Vi satt på den deilige terassen vår og drakk vin til langt på natt.

De rike og berømte - og vi

Ste. Maxime (LFKH): Etter noen timer på bassengkanten og noen svømmeturer med badeendene, satte vi kurs for havet. Der ventet et folkehav oss. Stranden var bokstavelig talt teppebombet.


Ettersom det er søndag, var det åpenbart stranddag for franskmennene, franskkvinnene og franskbarna. Men vi er jo ikke redd for menneskelig nærhet, og slo oss ned tett i tett med de andre solbaderne. Det er viktig å hoppe i havet når man ankommer steder som dette. Og det gjorde vi. Flere ganger, faktisk.



Sondre og Seb bygget tunnel, Harald slappet av i solen, Håvard filosoferte og jeg så med lengsel på utsikten mot St. Tropez – på andre siden av bukten, der de rike og berømte holder til. Jeg så og så og ville bli sett, men med mindre de hadde kikkerten siktet inn på min lille flekk, var det nok ikke noen som fikk øye på meg…



I bilen på vei hjem til Les Arcs, lurte Sondre på om jeg kunne høre månen. – Neeei, kan du? spurte jeg. – Nei, sa han. Så vi ble enige om at månen – til tross for sin størrelse – er ganske stillferdig av seg.

Nå har spist middag på terrassen, og har fått besøk av våre naboer, Linn og Rune som er på kjærlighetsferie fra Kristiansand uten barn. De skal reise hjem i morgen.

Våre planer for morgendagen er den falske sandstranden i Cannes. Der venter vi selvsagt å treffe Frank Johnsen med en filmdiva under hver arm.

Kan villsvin hoppe?

Provence/Les Arcs (LFKH): Naboene våre, i vårt provençalske hjem, forteller at her ikke er mygg, men diverse andre innsekter i vår umiddelbare nærhet. - Ja, og så er det villsvin her, kunne Rune i underetasjen meddele oss.

Visstnok ankommer disse villsvinene i familie-flokker. De samler seg bak gjerdet som avgrenser eiendommen. Der står de visst og beskuer hendelsene ved bassenget - det som i de neste to ukene vil bli oss. Altså bare et gjerde mellom oss og dem, mellom dem og oss.

- Kan villsvin hoppe, egentlig, spurte jeg spontant. Det er vi ennå litt usikre på.

I dag har vi fartet fra Møhlenpris til Flesland til Nice til Les Arcs. I skrivende stund sitter undertegnede på sin provençalske terrasse med provençalsk rødvin i glasset og føler meg litt som en sånn forfatter som er på eksistensiell jakt etter seg selv og meningen med livet og skal skrive "Den store europeiske romanen" a la Torgrim Eggen, Edvard Munch, Henrik Ibsen og Pål Bang Hansen - for å nevne noen av dem som har prøvd.

Men anyway, jeg gjør jo dette på min måte. Og kommer jo selvsagt til å lykkes.

Turen holdt imidlertid på å få en brå slutt allerede før den hadde begynt da Sondre brukte cirka tre sekunder på å sporløst forsvinne på Flesland. Vi fant ham igjen på et lekerom på et avsperret område bak tre glassdører. Hvordan han kom inn dit, er stadig en gåte.

De to sikkerhetsvaktene som bevoktet denne delen av avgangshallen, var selvsagt rystet over at noe sånt kunne skje. Jeg, som da hadde jogget rundt halve flyplassen for å finne gutten, styrtet jo bare forbi dem og plukket gutten av et sånn der fly-disse-apparat. Deretter ble vi geleidet gjennom en sikkerhetskontroll, der det satt ytterligere to vakter. Disse ble utskjelt av de to andre vaktene fordi de hadde sluppet den potensielle terroristen på 2 år, forbi.

Da vi var i ferd med å lette, gjorde vi et lite nummer at hvorvidt piloten kunne veien til Frankrike overfor den ikke så bereiste Sondre. Deretter spiste han, sovnet litt i flysetet og lekte med plastperler, biler og leste traktor-bok. Så ble det tid for landing. Da kom det jublende fra Sondre:

- Han kunne jo veien til Frankrike, mamma!

Og det hadde han helt rett i faktisk!

Da vi endelig fant frem til Les Arcs-Sur-Argens (i følge Sebastian kjørte vi forbi 108 biler, blant annet en sort Ferrari GT 350, på motorveien fra Nice), og slett ikke fant et supermarked å kjøpe vin på i denne bittelille landsbyen (det måtte vi lure fra en pizzeria som visstnok brøt fransk lov for å gi oss vårt fornødne), har vi badet i bassenget vårt (Sondre tror han kan svømme, for han la seg ned i det øverste trappetrinnet og crawlet i vei), funnet halvannen liter Volvic-vann i kjøleskapet (og så vi som trodde vi var fri for astronaut-wannabe’en i to uker nå), spist franske bagetter, drukket rosé- og rødvin i herlige 20 nattlige grader på terassen. Vi er nå veldig spent på hvordan det hele ser ut i dagslys.

Badeendene står på gelenderet her på terrassen vår, med førsteklasses utsikt til Argens-dalen. Men det aller første de ser når dagslyset kommer, er deres hjem de neste to ukene; bassenget. Sebastian lurte på hvorfor i all verden jeg hadde tatt badeendene med til Frankrike. Jeg verdiget ham selvsagt ikke et svar på den slags idiotiske spørsmål som jeg trodde han var blitt for stor til, men Håvard opplyste at han måtte være klar over at hans mor var meget, meget spesiell. Fysj.

I morgen skal vi meske oss med rike og berømte, sand og sjø, hav og basseng.

Pakket og klar

Møhlenpris (LFKH): Jeg har satt i gang klokken som teller ned og kvekker som en badeand når flyet letter fra Flesland i morgen. Det er i skrivende stund 16 timer og 36 minutter til avgang.



Både reisekamerat Harald og undertegnede er selvsagt ferdigpakket for mange timer siden. Siden han bare har med seg badebukse og solkrem, har han kun ett kolli. Vi derimot, har som vanlig tatt i bruk det meste vi har av emballasje. Om nødvendig pakker vi også i plastposer, men hittil har det gått greit.

Håvard har tidligere antydet at det jeg trenger er et pakkesel som kan være med oss på tur. Jeg er tilbøyelig til å være enig i at det hadde vært en grei ordning. Hva koster egentlig et esel nå om dagen?

Min (bedre) halvdel kommer hjem fra jobb om ikke lenge, og blir sikkert svært imponert over de baggene og koffertene som nå står dandert utover stuegulvet.

Innholdet er dog beskjedent:


Selv om det er mange prikker, så tar de ikke mye plass. Hvem sier at jenter ikke kan pakke? Og nei, jeg har aldeles ikke med meg så mange par med sko!

Det min kjære derimot ikke vet, er at også denne gjengen er med oss på tur:

BLINDPASSASJERER: (F.v.:) Andrine And (26), Aleksander And (4), Ane And (32), Andy And (4), Adam And (27), Amanda And (29), Alice And (35), Alfred And (18), Arne And (2), Angel And (17) og Adolf And (42).

Jeg har gjemt dem nederst i et av kolliene, og de er såpass godt kamuflert at han neppe vil klare å finne og fjerne dem.

For selvsagt må badeendene mine også få seg litt ferie! Og jeg har begrenset meg, for dette er bare et lite utvalg av mine svømmende venner. De som blir igjen, får seg selvsagt en tur en annen gang.

De heldig elleve skal bo vår private plaskedam...:

...de neste to ukene av sine liv.

Vi har selvsagt også med et eksemplar av arten tipi, min yngste sønns oppblåsbare hybriddyr (en krysning mellom elg og badeand), Lammen, det tyske eselet, veldig mange biler av ulik art, et svært høyt antall fotballdrakter, en rosa, lysegrønn, lyseblå og knallgul plaskedam, et gresk håndlaget backgammon, badeand-bagen som Guro, Marte og Hanne har forært meg, samt bøker til feriebiblioteket.

De skal vi lese når vi sitter her og nyter feriemoduset:


Øvrige planer for morgendagen er innkjøp av en brie (en hel en altså, ikke bare et lite stykke), provenciansk rød- eller rosévin og nattbading.

Aksjon "Hjelp Totto"

Lost Weekend/Djeveløya (LFKH): Hvis noen ser denne mannen, ber jeg dere vennligst donere bort det dere har av regnrøy øyeblikkelig.

Totto har bosatt seg i Kollevåg i et telt. Men han har glemt regntøyet hjemme. Han er våt, kald og litt redd. Jeg ber derfor det om å hjelpe ham hvis du kan.

Noen ganger ringer han meg, men sier bare uforståelig babbel. Antakelig hakker han tenner og skjelver såpass at han har problemer med å snakke.

Jeg har nå satt i gang aksjonen "Hjelp Totto", og håper denne blir omfattende og imøtesett av mennesker med empati og varme hjerter. Totto kan se ut som en stor gutt som klarer seg selv, men han er ganske liten innerst inne.

Gje meg en B, gje meg en E...

On the road (LFKH): Holdt på å kjøre av veien i sted da jeg hørte den velkjente stemmen til mamma-Riise strømme ut av bilradioen.

Går det an at mamma kommenterer denne saken? Går det virkelig an?

Jada. Hun er selvsagt på plass for å forsvare sønnen over P4-eteren, og mener kvinnene er forsmådde. Særlig er hun negativ til Pia Haraldsen.

Berit Riise har også uttalt seg til VG.

Altså, man sa liksom på fleip at nå kommer vel snart Berit'en på banen. Men man trodde jo ikke at hun i fullt alvor ville la seg intervjue av mediene.

Stakkars. Jeg synes oppriktig talt synd på John Arne nå. Og er på hans vegne livredd for at hun også har uttalt seg til TV2-sporten som går på luften om noen få strakser her...

Sommer på trass

Capello/Skostredet (LFKH): I stahetens navn er det fullt mulig å sole seg i lissom-sol under fleecetepper og en diger markise som holder sommerregnet unna. Tenk!

Jeg inntok i dag Capello i hvit sommerkjole, ballerina-sommersko og solbriller, med strandlitteratur (Are Kalvøs "Nød") og reiselitteratur (Lonely Planets "Provence & the Côte d'Azur"). Jeg satte meg ute, bestilte kaffe og blåbærmilkshake, tok på meg solbrillene og leste.



Blant annet leste jeg i denne reise-Bibelen hva man må ha med på Provence-tur. Visstnok er det livsnødvendig med svømmeføtter.

Javel, tenkte jeg, og sendte melding til innkjøpssjef Harald.

Det ville forundre meg veldig om han ikke har vært på handletur etter fem par gakk-gakk-føtter.



Etterhvert kom Guro, med sin sedvanlige "det-regner-for-mye-i-Bergen"-mine. Hun nedsatte et krav om at hennes mat skulle inntas innendørs. En strek i regningen for sommer-på-trass-Linn, men det var litt varmere der inne. Jeg skal innrømme det. Pittelitt varmere.



Jeg har ellers lest at man ikke må gi uttrykk for at man selvsagt ikke vil spise sauetestikler når man er på restaurant i Frankrike. Dette er jo ikke et vanlig tema når man skal ut og spise middag her hjemme, men det er veldig greit å vite sånt, slik at man unngår å fornærme lokalbefolkningen.

I tillegg vet jeg nå at bikinien hadde sitt gjennombrudd i Provence - med Brigitte Bardot på Pamplonne-stranden i St-Tropez som innmat. Bikinien er oppkalt etter Bikini, en øy som visstnok ble valgt ut til atomprøvespreningssted av USA i 1946.

Sjekk meg opp da, Riise!

Morgen på Møhlenpris (LFKH): Det er helt sant. Jeg har virkelig ikke fått en eneste liten SMS av John Arne Riise eller noen av de andre kjendismennene.

Jeg holdt på å sette kaffen i halsen da jeg for kort tid siden leste Verdens Gangs famøse sak om Riises sjekkemetoder. Et knippe kjendiskvinner skal ha fått den samme sjekke-SMSen av kristiansunderen med den gale moren. Tenke seg til så frytelig forferdelig!

Pia Haraldsen er selvsagt svært indignert.

Dronningens niese har jo tidligere fått beskjed av Liverpools venstreback, at de to kunne bli Norges svar på Posh & Beckham. Ikke rart hun da opplever det som et kollossalt sjokk når det viser seg at rødtoppen kanskje kan ha foreslått noe tilsvarende for andre.

Jeg må også på denne dag sitere litt fra Norges mestselgende blekke:

"Riise er ikke alene om den nye sjekketrenden: Enten de bruker fast SMS-mal eller komponerer unike tekstmeldinger, er VG kjent med at flere norske kjendismenn er svært ivrige SMS-sjekkere."

Å, den som bare kunne jobbet i VG og blitt "kjent med" eller fått "erfare" slike opplysninger!

Det som selvsagt er mest sjokkerende for meg, er at jeg ikke har hørt noe fra Riise selv. Verken ham eller noen av de andre ivrige SMS-sjekker-kjendismennene i Norges land.

I Riises melding står det blant annet at han skal ha brukt VELDIG mye tid og krefter på å oppspore kjendiskvinnenes telefonnumre. Hallo, Riise! Jeg står i katalogen, jeg.

Nå kan du ikke sende sjekke-SMS, men vanlig SMS til VG. Der kan du bruke stemmeretten din på å få klarhet i det viktige spørsmålet under "Hva mener DU"-vignetten:

"Hvordan ville du sende en sjekke-melding via SMS?"

Vel, i stedet for å sende SIDET og din mening til 2200, er du selvsagt velkommen til å klikke på "kommentarer" under her. Der kan du notere ditt fornødne, uten at det kommer revolver-Rampelys-journalistene for øre - jeg lover. Jeg er selvsagt aller mest interessert i å høre hva Nils, Kristoffer, Paul og Paal har å si til dette, ettersom de er så ivrige SMSere.

Men andre er selvsagt også mer enn velkommen til å dele sine sjekkerier med LFKHs lesere.



Ps. Hva jeg egentlig finner enda mer graverende enn innholdet i meldigene til Riise, er hans elendige og/å-kunnskaper.

Pærebrann

Foran TV-skjermen (LFKH): Ja. Det er et ord.

Visstnok skal pærebrann være en livsfarlig blomstermorder som er i ferd med å spre seg inn i de bergenske hager og parker. De er selvsagt livredde på Arboretet på Milde, ettersom hele vitsen med planteriket og samlingen der, er at den er i live.

NRK viste nettopp bilde av en høstlig busk med brune, visne blader for å illustrere hvordan det kan komme til å gå dersom vi ikke får has på denne floraens svartedaud.

Slikt blir det god TV av...

Det jeg lurer på er hvem som får bestemme hva slike ting skal hete. Hvem har døpt sykdommen "pærebrann"? Hva slags utdanning må man ha for å få lov til å navngi ting vi ikke liker?

Hva var det Kugalskap het? Var det ikke Kreusfeld Jackobs?

DIGRESJON: Jeg husker ennå da Bjørnar gikk en helg kveld på by'n og presenterte seg som Jacob Kreusfeld. Hahaha.

Visst kan jeg sy!

Møhlenpris (LFKH): Gikk du kanskje rundt i denne verden og trodde jeg ikke kunne sy? Jeg er en racer på symaskin faktisk!

Jaja, så overdriver jeg kanskje litt.

Men ferdigsydde, litt for lange, gardiner kan jeg hanskes med. Så nå har jeg frest noen sømmer her og der, og vips er lengden helt som den skal være.

Det som jo er enda mer imponerende, om jeg så skal si det selv (og det må jeg jo, for her var ingen andre vitner enn en sovende Sondre), er den påfølgende håndteringen av skrumaskinen.

For når jeg hadde tredd de hvite vidunderne innpå, så måtte jo den ikeaske gardinstangen på plass. Og for å få stangen til å sitte, måtte to endestykker settes på. De betød fire stykk skruer, 2,80 meter over gulvet - altså halvannen meter høyere enn en storvokst dverg, for å sette høyden i perspektiv.

Undertegnede svevde dermed mellom taket og døden med skrumaskin i den ene hånden og balansenerven i det andre.

Nå har vi vært på biltur til McDonalds i Laguneparken, Skjoldabukten og Meyermarken. En underlig kombinasjon, kanskje, men vi har jo da handlet på McDrive og spist i Skjoldabukten. Det som kanskje er en smule sært, er avgjørelsen jeg kom til å ta da jeg kjørte over Torget.

I den pittelille, røde bilen til min mor, valgte jeg å kjøre opp veien bak Fløibanen til onkel Ørjans residens i Absalon Beyers gate. Jeg skulle jo på Det Lille Kaffekompani og kjøpe caffé...

For veldig spesielt interesserte, kan jeg informere om at det er totalt åtte veldig krappe svinger opp til Skansen brannstasjon. Man må kjøre frem, rygge, kjøre frem, rygge og så kjøre til neste sving - hver gang. Og jeg gjorde dette på en bil som ikke har servo! (Og jeg hadde kaffe med på nesten hele ferden, kaffe som gjerne skulle holde seg oppi begeret ettersom den var hele grunnen til at vi hadde funnet på å kjøre akkurat den veien.)

For øvrig kan det nevnes at jeg kjørte forbi to andre kaffebarer mellom Skansen Brannstasjon og min brors leilighet...

Ps: Klovnen min har i dag - helt uoppfordret og uopplært - begynt å synge "Schnappi-schnappi-schnappi-krokodill-e".

Solan er ingen badeand!

Møhlenpris (LFKH): Som en av verdens fremste badeand-eksperter registrer jeg med vantro diskusjonen om hvorvidt Solan Gundersen er en and eller en skjære.

Han er jo selvsagt en pingvin. Derom er det vel ingen tvil?

Dette blir jo som å påstå at Ludvik ikke er et skamklippet pinnsvin. Eller at Nasse Nøff ikke er en lyserosa gris. Eller at Tussi ikke er et muldyr. Eller at Mekke Mikkel ikke er klin gal og fra Toten.

Hva slags lesere er det Dagbladet har egentlig?

Man lurer ikke min mor!

Alcudia/Bergen (LFKH): Først fikk hun et skrapelodd. Så skrapte hun seg til gevinst. Det eneste hun måtte gjøre var å spise frokost med en som ville snakke med henne om et uslåelig tilbud han hadde. I 90 minutter. Så vant hun en reise. Alvorlig talt: Man lurer da ikke min mor!

Hørt om selskapet Travelsafe Holidays Ltd?

Dum som de er så de seg ut mamma som et offer for svindelen sin. Så de lot henne vinne på et av sine mange skrapelodd. Men hun visste ikke ennå om hun hadde vunnet 1) et digitalkamera, 2) 1000 Euro, eller 3) en reise.

Det eneste hun måtte gjøre den påfølgende dagen var å komme og spise frokost på et angitt sted for å hente premien sin. Frokosten ville ta 90 minutter.

Så kom hun dit, sammen med Konrad. Og mannen mamma omtaler som "den dummeste selgeren jeg har opplevd i mitt liv" begynte å snakke om alt mellom himmel og jord for å få i gang en samtale som skulle få ofrene (mamma og Konrad) til å føle seg vel. Han begynte til og med å snakke om hockeybanen i Bergenshallen. Om at den var for lang, eller ett eller annet sånt. Uten å vite at Konrad antakelig kjenner hver millimeter av skøytebanen på Slettebakken.

Der dummet du deg skikkelig ut, din svindler. Hører du?

Nå har min mor vunnet en reise. (Hører du ikke helt fra Middelhavet hvordan hun jubler??) Og jeg har googlet det fabelaktige selskapet som har tildelt henne "gevinsten".

De står på svartelisten til en nettside som heter "Crimeshare", sammen med over tusen andre selskaper som bedriver den slags svindel. I et forum for Travelsafe Holidays, forteller en bråte briter og tyskere hvordan de er blitt lurt av dette selskapet. Da på Tenerife, men nå har Travelsafe åpenbart ekspandert til Mallorca...

Så vidt jeg forstår kjøper man et medlemsskap og betaler samtidig et skyhøyt depositum. Dette blir man fortalt at man skal få tilbake, men det skjer visst aldri. Andre forteller at de har "kjøpt seg inn i selskapet" for veldig mange tusen. Noen har benyttet seg av reisene de har "vunnet", og måttet betale depositumer selv om de ble forespeilet at den var "gratis". Noen av de som er blitt medlemmer, har benyttet seg av disse forrykende gode reisetilbudene de opererer med. Først og fremst forteller de at de slett ikke er billigere, og at de gjerne kunne funnet turer på internett som var billigere. Dernest kan de opplyse at de har bestilt hotell- eller leilighetsrom til en sum som viser seg å bli både doblet og triplet når de kommer frem til feriestedet. I tillegg er selskapet skikkelig pain in the ass når de først får alle data om deg; e-post, telefonnummer og adresse. De bombaderer visst potensielle kunder med tilbud og mas, mas, mas. Og hvis du har vært dum nok til å skrive under på noe, mener det du skylder dem penger. Da sender de trusselbrev etter trusselbrev.

Jeg tror den fabelaktige selgeren til Travelsafe Holidays på Mallorca (en nordmann til og med), ennå har senskader etter å ha møtt en meget sur utgave av min mor. Så god bedring til ham!

Stopp pressen!

Møhlenpris (LFKH): Sandra Lyng Haugen sier hun ikke lenger har David Beckham som sin favorittspiller. Det er utrolig hvor opplyst man kan bli av å lese Nettavisens underholdningsmagasin.

- David Beckham var min favoritt, men det var før jeg hørte at han hadde vært utro. Nå har jeg ingen, sier den blide artisten til side2.

All honnør til journalister som vet å vinkle en sak. Det har jeg stor sans for. Men når de vinkler på ting som ikke lenger er som de var når ingen slett ikke ante hvordan det var, da...

Et annet Idol, Maria Haukås Storeng, har visst aldri aldri spilt fotball, kan Side2 fortelle oss på denne dag. Nok en kraftopplysning, spør du meg.

- Jeg prøvde meg på litt mer kunstneriske idretter som turn og volleyball, forteller hun - åpent og ærlig, antakelig.

Men verken Sandra eller Maria topper i kåringen av "Den aller mest veltalende personen Side2 har snakket med denne helgen". Der blir de grundig slått av Vinnie fra Paperboys:

- Jeg spilte på Norway Cup i mange år, men røyk kjapt ut. Så etter hvert flyttet jeg til Afrika og oppdaget dop, da fant jeg ut at det var bedre enn fotballen.

Jeg har også funnet ut at kjæreste Diana snakket i mobil da hun døde, og at hun hadde overlevd dersom hun bare hadde brukt bilbelte. Akk!

Virker ikke

Møhlenpris (LFKH): Rullegardinen fra IKEA virker ikke. Den er defekt.

Nå må jeg ut igjen i Åsane enda en gang. Og denne gangen må jeg snakke med dem - grøss.

Hvordan skal dette gå?