Teknotrøbbel

Frustrert (LFKH): Nei, jeg spilte aldri, aldri Rick Ashley.



Ipod'en min vil ikke vil på. Den er meget død.

Det er to dager siden den kom hjem fra reparasjons-tur til Nederland. Ja, musikkspillere gjør gjerne sånt nå til dags.

Etter ferien på Kontinentet, var den konfigurert feil. Med vilje. Mac-folk gjør gjerne sånt mot PC-folk. De ler sikkert av det også. Vedlagt den nyreparerte, var i alle fall en bruksanvisning for hvordan jeg kunne om-konfigurere herligheten.

Jeg måtte laste ned to oppdateringer – i størrelse tilsvarende den ledige diskplassen jeg til enhver tid hadde på min første datamaskin. Og jeg måtte legge inn alle sangene på nytt.

Etter noen timer med intens aggresjon, ble iPod'en full av toner. Den søte musikken varte i nesten 24 timer.

I over 20 år har jeg forventet at mine duppedingser fungerer når jeg måtte finne det for godt å bruke deres tjenester. Til 8-årsdagen min fikk jeg en knallrød walkman fra Sony, sammen med en «Levva Livet»-kassett. Gaven veide antakelig to-tre kilo, men den var selvsagt helt perfekt. Den spiste ikke engang båndet til Åge Aleksandersen.

Siden spilte jeg Samantha Fox, Sinitta, Bobbysocks, T'pau, Glenn Medeiros, Creation (oppfølgeren til Muffe og Gækki) og Carola på pappas avlagte platespiller.



Det var selvsagt noe i veien med musikksmaken, men teknologien og jeg gikk i det minste hånd i hånd. Og nei, jeg spilte aldri, aldri Rick Ashley. Det var det bare Pat Sharpe som gjorde. Dessuten kan det til mitt forsvar sies at min første voksen-LP var «Joshua Tree». Riktignok mistenker jeg den dag i dag at min far egentlig kjøpte den mer til seg selv enn til meg.

Min røde walkman finnes ennå - på loftet. Av nostalgiske grunner har jeg tatt vare den. Og i min totale iPod-mangel, skulle jeg ta den i bruk igjen på trass. Men så viste det seg at den har lagt med batterier i – antakelig siden midten av 80-tallet.

Sony'ens kraftsenter var dermed utsatt for en størknet lekkasje. Jeg tror det er litt farlig å tulle med sånt. Ikke har jeg noe særlig med kassetter heller lenger. I samme kartong som walkman'en, fant jeg riktignok noen gamle opptak fra Platekarusellen, noen "Postens sommerkassett" og "Reidar reiser snart", men det blir litt skralt i 2005.

Ja, jeg vet dette maset om iPod'en min er en liten ting i den store sammenheng. Men så er det også noen som sier at det er de små ting som gjør en lykkelig. Da må vel også små ting kunne gjøre en ulykkelig.

Og iPod'en min er like liten som den er turkis. Den er altså helt død. Og døden skal man ikke tulle med, skal man vel?

Bordtennisproffen

Møhlenpris skole (LFKH): Bronsegutten vår heter Sebastian. I dag har han utmerket seg i bordtennis-sammenheng.



10-åringen leverte sine bordtennis-ferdigheter i forrige uke. Kravene var å slå ballen oppi en boks, slå ballen fra en side av bordet til den andre, og trikse seks ganger på annenhver side av rackerten.

- Nå skal jeg kanskje ta sølvmerket, sier familiens bordtennis-proff til LFKH.

Doktor Domstol

Foran TVen (LFKH): Dersom USA hadde vært et monarki, hadde dronnignen hett Oprah. Og kongen hadde vært dr. Phil.



Det å jobbe skrift i BA har sine bakdeler. Jobber man kveld, må man slå i hel en masse tid mens alle andre er på jobb, i barnehagen eller på skolen. Noen ganger ender man rett og slett foran TV3s dagtidssendinger.

Her er Opera dronningen, og dr. Phil kongen.

Torsdag forrige uke fikk jeg et av mitt livs sjokk da jeg havnet i midten av et dr. Phil-program. For uinnvidde kan jeg opplyse at denne kjendispsykologen har millioner av TV-seere og fans, og løser folks personlige problemer på direkten. Han har også gitt ut bøker som er oversatt til 37 språk og har solgt i over 22 millioner eksemplarer. Dr. Phil er en storindustri, særlig i USA.

Magasinet People har kåret ham til en av de mest spennende amerikanerne på planeten. Barbara Walters inkluderte ham i sin “De 10 mest fascinerende menneskene”. Newsweek har aldri solgt så bra, som da Dr. Phil var portrettert og cover-storyen deres.

På hjemmesiden hans heter det: ”Sliter du med mental sykdom? Har ektemannen din forlatt deg for en yngre kvinne? Sulter du deg? Mistenker du at sønnen din er homofil? Er barnet ditt bortskjemt?”

Det er altså tilsynelatende alvorlig ting vi har med å gjøre. I salgbart format, selvsagt.

Alt dette visste jeg fra før. Mannen er en Gud, bla-bla-bla. Det som var nytt for meg, er at TV-psykologen åpenbart tar ’an helt ut.

I dag skulle man snakke om hvordan man kunne få en ”fabelaktig familie”. Alle amerikaneres drøm. Og det kan vi få, i følge dr. Phil. ”Dere må bare ikke feie ting under teppet,” sier hjernedoktoren som har oppskriften.

For å belyse hvor galt det kan gå hvis man ikke tar tak i tingene, er dagens ”problem-gjest” en 16-åring som foreldrene tror har seksuelt misbrukt sin lillesøster. Dr. Phil snakker med gutten, spør ham ut, avhører ham. Selvsagt foran et live studiopublikum og millioner av TV-seere i veldig mange land. 16-åringen benekter alt, og går med på å ta en løgndetektortest for å bevise sin uskyld.

I følge den er han selvsagt skyldig. På alle dr. Phils tiltalepunkter. Alternativt hadde det vel ikke blitt TV av dette.

I neste ”scene” sitter hele familien der, med unntak av lillesøsteren. De får servert svarene på testen – foran studiopublikummet, hverandre, dr. Phil og Gud vet hvor mange kameraer.

16-åringen sitter der. Han ser nå ned i gulvet.

Moren, som nå har en sønn som er seksualforbryter og en datter som er sex-offer, begynner å grine, hulke og klarer åpenbart ikke lenger se på gutten hun satte til verden for 16 år siden.

Faren begynner først å himle med øynene, så blir han hysterisk og begynner å skjelle ut sønnen sin på live TV.

Lillebroren, som av en eller annen veldig syk grunn også er der, sier at han nå hater broren mer enn noe annet han kan komme på. ”Jeg kunne virkelig ikke bry meg mindre om hva som skjer med ham,” sier han.

Er dette såkalt bra TV?

La meg bringe resten av torsdagens TV3-meny, sånn at vi kanskje bedre kan forstå hva de anser for å være nettopp det:

To avsnitt av en amerikansk dramaserie, det ene en reprise. Oprah. Reba. Heksen Sabrina. Beverly Hlls 90210 – reprise selvsagt, jeg tror de har vist den serien i reprise åtte-ni ganger nå. The simple life – reprise. Alle elske Raymond – reprise.

Reprisen av Simpsons går samtidig med Barne-TV. Deretter fortsetter det: According to Jim. Sex og singelliv – reprise. Arrested development. Pamela Anderson: Stacked. The 4400. Spider-Man.

Reprisen av Arrested development går inn i midnattstimen, men det er selvsagt ikke slutt: Kongen av Queens – reprise. Seinfeld – reprise. Walker, Taxas ranger – reprise. Blush – reprise. Oz – livet bak murene. Charlie’s angels – reprise. Familien Watson – reprise.

Da er det én time og 20 minutter til neste dags program starter med Barnetreeren og TV-shop.

Jeg sier ikke mer. Men til psykolog skal jeg aldri, uansett hvor dårlig det måtte stå til med meg. Det er helt sikkert.

Den skal tidlig krøkes som god avisleser skal bli

Møhlenpris (LFKH): - Kan du kjøpe en BA til meg, mamma, sier Sondre (2).



Han vil nemlig ha sin egen avis, mens moren leser sin. Vi kan ikke lese sammen, for vi er kanskje ikke interessert i de samme tingene.

I mangel på moderlig kjøpevilje, går 2-åringen kanskje bort og finner en avis i kurven - han er ikke så nøye på at de er dagsferske, men foretrekker helt klart BA - før han setter seg til i sofaen og begynner å bla. I dag hentet han seg for eksempel et BT-annonseistikk fra Living.

- Det var kjedlig 'vis det der, mammaen, kunngjorde han, etter å ha sett på diverse sofaer og klesskap. (Sondre sier ikke avis, men bare vis.)

Innimellom slikker han seg på fingeren, sånn at det skal bli lettere å få tak i avispapiret når han skal sjekke ut hva som befinner seg på neste side. Og noen ganger går det veldig fort når han leser. Jeg tror ikke han får med seg alt...



I dag har han for eksempel brukt mye tid på å studere gårsdagens BA side 8 og 9. Han har derfor full kontroll på hva stormen Rita har gjort med et sett fiskebåter i Texas, og hvordan en bil av ukjent merke havnet under et veltet reklameskilt (som han bestemt mente var et fly, men dog).

- Se alle husene da, mamma, ropte han og pekte da han så bildet fra et boligområdet Sweet Lake, Louisiana. De sto på påler uti vannet.

I går var også dagen for BAs bilmagasin, og Sondre vet nå alt om Saab-testen (terningkast 5). Deretter leste han Summetonen, mest fordi det var bilde av en pus der.

Han er derimot overhodet ikke interessert i Puls-seksjonen, men liker babybildene - som han for øvrig godt vet at befinner seg langt bak i avisen.

Vi kan med andre ord være sikker på at streikebarnet ikke lenger er i streik.

Trikkete søndag

På trikken (LFKH): Ingen skal beskylde den for å gå langt, men til gjengjeld bråker og skangler trikken vår sånn at det absolutt veier opp. Og fordi jeg nå har tatt med min yngste sønn på tur i det gule vidunderet, er jeg utropt til "hans beste venn". Og det er jo ikke dårlig!



- Du er den beste vennen min du mammaen, kunngjorde Sondre i dag. Han titulerer meg alltid i bestemt form.

Om det var fordi jeg tok ham med på trikken, eller fordi han fikk hjemmelaget kakao etterpå (eller sjokolade, som fru Greve ville insistert på), er stadig litt usikkert. Men jeg er i alle fall det, og det er jo det viktigste.



Som den observante leser vil ha merket, er vi altså ikke i Oslo og henter hjem vår firhjulte venn. Det er stadig av samme grunn som i går, uten å nevne navn. Men vi har forsøkt å gjøre det beste ut av det, da. I det bergenske regnet.

Så vi har vært på Bergen Tekniske Museum, for aller første gang i vårt liv. Noen vil nok påstå at det er ganske underlig. At vi aldri har vært der før, mener jeg. Ettersom vi bor ca 20 meter unna. Men sånn er det altså.

Foruten å se på alle mulige slags merkelige tekniske installasjoner, har vi funnet ut at det er en kafé også der. Ikke en spesielt populær kafé, for vi var de eneste gjestene, men vi har i alle fall funnet en ny kafé. Det er vi alltid fornøyd med. Og vi har testet ut den rikholdige menyen der (kaffe, vafler, cola og solo), med stor interesse.

Etter trikkeferden (vi tror den går cirka 100 meter - nesten opp til Hulen), ble det by- og kafétur med frøken Marte. Og i tillegg har det blitt klart at Sondre kanskje har i overkant høye tanker om sin far...

- Der er pappaen, mammaen, roper han, og peker.
- Neeei... Det der er jo ikke pappa, vel? Sier jeg, i en tone som oppfordrer den lille gutten til å revurdere sitt standpunkt.
- Joda. Det e det, sier Sondre og tenker litt.
- Kem e det då, mammaen, sier han så.
- Det er Henrik Ibsen, vennen min, sier jeg.

Vi passerte altså statuen av dikteren. Utenfor teatret. Denne statuefiseringen av faren var heller ikke et engangsutbrudd fra unge, lovende. Det samme gjentok seg da vi passerte Ludvig Holberg på Holbergsallmenningen. Er dette en fase, eller?

Jaja. Nå er vi hjemme igjen, og drikker kakao og spiser 7eleven-boller med brunost. Og er bestevenner, selvsagt.

Samboer til salgs!

Molefonken (LFKH): Noen ganger har man bare en idé. Og noen ganger er det komplett umulig å få andre til å tenne på ideen - uansett hvor genial den måtte være. Æsj, altså!



Jeg har funnet denne bilen. Som jeg ikke helt ser hvordan skal kunne leve videre i den automobile verden uten at den har meg som eier. Følelsen var også gjengjeldt. Det var i grunnen kjærlighet ved første blikk.

Og noen ganger, når man blir hodestups forelsket, kommer ideene. Som rosa sukkerspinn og hjerteformede såpebobler fra klar himmel.

Hvordan skal vi bli kjent med hverandre, bilen min? Tenkte jeg. Vi er jo i hver vår by. Nasjonalparker, underlige innlandsfolk og masse fjell er mellom oss. Vi er sågar på hver vår side av værskillet.

Mannen som har bilen min for salg, la oss kalle ham Ole (han heter egentlig Glenn, men vi må jo tenke litt på personvernet), holder til ved Gardermoen. Så jeg tenkte at da må jo jeg komme til ham. Selvsagt. Det er jo sånn det fungerer når man skal kjøpe bruktbil. Bruktbilselgere er som kjent verken dør- eller telefonselgere.

Så jeg sjekket hva det koster da. Å ta fly. Til hovedstaden. Ikke nå, men NÅ, ikke sant? Fort. Det haster, tenkte jeg. Noen kan forville seg inn på nettet og tro at det er de som skal ha min bil. Og kanskje har de kortere vei og alt. Hva vet jeg. Sånt kan man ikke ta sjansen på.

Halvannen flybillett - Sondre skulle selvsagt få være med og hilse på sin nye bror eller søster, Sebatian er på Bønes - var ikke avskrekkende dyrt. Så jeg ringte til han jeg har felles økonomi med. Som er på jobb. Jeg antok jo med at når dette tross alt er en så fabelaktig idé, så var det bare formaliteter som gjensto før Sondre og jeg kunne setter kurs østover.

Riktignok innebar turen at vi skulle avtale med Ole å låne vidunderet med oss til Bergen (prøvekjøring inngår jo i alle bilkjøp) - kanskje mot et lite depositum. Og så kunne vi enten kjøpe bilen, som jeg allerede har funnet navn til selvsagt, innen onsdag. Eller eventult returnere den innen onsdag, hvis den mot formodning skulle lengte tilbake til Oslo-området. Men det er jo helt usannsynlig, selvsagt.

Så for Håvard sin del: Litt gjeld, men det har vi jo fra før. Litt veiavgift. Litt forsikring. Litt tømming av kontoen. Sånne bagateller.

Men det skal TV2 ha. De er flinke til å ansette folk som er tro i tjenesten. For min samboer kuttet ideen min brått av, og besluttet at dette snakker vi om når jeg kommer hjem fra jobb. "Dette snakker vi om når jeg kommer hjem fra jobb, Linn," sa han til meg. Som om jeg er et barn som vil ha ny mobil eller dra på leirskole.

For de som ikke er særlig bevandret innenfor dette med Håvards arbeidstid, kan jeg opplyse at han i alle fall ikke kommer hjem fra jobb mens det ennå går Oslo-fly.

Så fysj! Og stakkars bilen. Den står jo der. Og vet ikke at jeg finnes en gang. Den har sikkert alltid følt en viss tomhet inni seg, visst at det er noe der ute, men ikke helt visst hva denne følelsen den driver og kjører rundt med egentlig er.

Og stakkars Sondre og meg selv. Nå må vi vaske huset i stedet.

Nils tar det "Litt lettere"

Nokia 6020 (LFKH): - Cappelen har sendt meg boka "Litt lettere". En slags slankebok. Tror du de hevner seg etter all fokuseringen rundt mailhelvete?

Dette kunne Nils opplyse i en tekstmelding klokken 1039 i dag.

LFKHs faste lesere kjenner jo til historien der unge Skumsvoll i Nordstrand Blad tok fullstendig knekken på mailserveren til Cappelen. Da han sendte dem mail med forespørsel om to bøker (ikke "Litt lettere"), ble mailen hans sendt til dem, og så videre ut til alle som står på Cappelens mailingliste. Så begynte de på mailinglisten å svare at "her er det noe som ikke stemmer" og sånn. Deres mail kom også til Cappelen, før den ble sendt videre til alle på listen.

Etterhvert som flere og flere fant ut at de skulle svare på denne mailen, haglet det inn med mail til alle som sto på Cappelens mailliste. I det hele tatt var det en noe hektisk formiddag for Nils som startet det hele. I tillegg havnet han på en helside i Aftenposten, i Journalisten og i Finansavisen.

Nå har han altså endelig fått bøkene sine, med et lite tillegg. I følge reklamen, er "Litt lettere" perfekt for deg som er opptatt av sunt kosthold, god helse og å unngå overvekt. Den skal være full av gode tips for å komme i bedre form.

Valgdagsmåling

Chipsskålen: 33 % full
Ølglasset: 42 % full
Sjokoladeskålen: 79 % full
Chilinøttskålen: 68 % full
Eplejuicen: 81 % full

LFKHs valgdagsmåling baserer seg på intervju med et representativt utvalg av befolkningen i stuen i Zetlitz' gate 9, andre etg.

------
Ps! Herreguuuuud! Har dere sett Eli Hagen på håret i dag? Hun kan virkelig ikke mene dette alvorlig! TV2 er nå direkte inne fra FRPs valgvake, der Eli selvsagt er til stede. Hun ser ut som om lynet har slått ned i henne. Virkelig!

Vi har gjort borgerplikten

Linns valgvake (LFKH): Jeg hadde Sondre med meg inn i valglokalet, og sa til ham at "du kan få velge, sønn". Gjett hva det ble!

Det første 2-åringen klarte å plukke ut var NKP. Da satte jeg foten ned. Sa noe om at "dette er 2005, ikke 1975" og sånn. Men han fikk selvsagt prøve igjen. Alle kan ta feil.

Hans neste valg var RV. Det gikk jo heller ikke. Og jeg sa til ham at "Sondre, nå er jeg litt skuffet over deg. Vel er du bare to år, men det går jo an å ta dette litt seriøst fordetom".

Så ga jeg ham en tredje sjanse. Alle gode ting er jo tre, og vi liker jo kinderegg. Men på tredje forsøk tror jeg virkelig han bare tullet seg, for han plukket Demokratenes valgkort.

Jeg bare så dumt på ham. Sa ett eller annet om at "unnskyld meg, men ser du ikke at Vidar Kleppe topper denne listen? Er du dum, eller? Nå skal du få en siste sjanse, Sondre." Han nikket, tok ansvar, og plukket riktig valgkort.

Så diskuterte vi om vi ikke skulle kummulere litt for å lage en litt vanskelig stemmeseddel til de som skal telle opp. Vi synes jo det blir litt enkel levering fra vår side å bare levere en stemme på et politisk parti. Men så ville Sondre heller bruke tiden til å leke, sa han. Dermed gikk vi bare og puttet den i urnen, før vi satte kurs for sandkassen.

Nå har vi spist fårikål, kjeks og benket oss foran TVen. Vi har selvsagt dusker og heiaropene klare. Vi har kledd stuen i rødt, og har laget bannere og plakater med "Nei til kontantstøtten!" og "Jeg vil ha barnehageplass. Nå. Hilsen Sondre (2)"

Sebastian skygger banen og har gått ut. Vi er bekymret for hans manglende politiske engasjement. Hans mor er jo tross alt partileder.

God valgnatt.

Kurt i kilt (min natt som Idol)

Oslo (LFKH): Det siste døgnet har jeg vært samboer med Kurt Nilsen, sett over hundre skotter i kilt (noen av dem bærende på en kjempe-Bambi!), lært nye ting om Oslo Taxi og virkelig tatt Idol-behovene mine på alvor.

Skotter er et underlig folkeslag. Hvem andre er det som går i kilt og fotballdrakt - samtidlig - egentlig? Jeg tror jeg drister meg til å si ingen. Det blir litt som om jeg skulle tatt på meg bergensbunaden min med Brann-drakt utenpå - og så gått på landskamp.



Når man i tillegg legger til at de gjerne bærer på veldig store kosedyr, for eksempel Bambi (med rød genser) eller en forvokst kanin, så kan det bli litt mye for en som gjester storbyen. Særlig når man vet at de er kliss nakne under stakken til enhver tid.

Og hvorfor - hvorfor - har de vikinghjelmer på hodet?? Har man noen sinne hørt om skotske vikinger? De ble jo voldtatt og plyndret av dem, de! Jeg synes jo det da er litt underlig å kle seg ut som forferdenes overgripere, man hva vet jeg.


HOVEDSTADSBERTE: Jeg tror jeg meg hånden på hjertet kan si at jeg aldri tidligere har latt meg avbilde foran disse to landemerkene. Så derfor. LFKH rakk dessverre ikke innom andre minst like viktige Oslo-severdigheter, som Holmenkollen, Frognerparken osv.

Jeg var ikke i Oslo på grunn av skottene. De var en bonus, kan man si. I stedet har jeg vært på jobb-tur der hensikten har vært helt uskotsk - faktisk. I tillegg har man fått leke litt med Therese, Paul og Bjørnar (fullstendig uskotske de også), og det er jo så veldig fint atte.

I natt har jeg bodd på Idol-hotellet, Bristol, der også Kurt og JFK var innlosjert. Det var ingen idoler igjen der nå, mer japanere - og ikke minst skotter. Jeg har selvsagt klart å dumme meg litt ut på dette hotellet, men så er også de som jobber der for amatører å regne. Det må jeg si. De skal være glad jeg ikke er et skikkelig Idol.

I går (og i dag) har jeg dessuten sett flere kjendiser enn vi så på hele den franske solkysten der det liksom skal kry av dem. Men uansett - en bonus for meg, siden jeg er så enormt opptatt av de rike og berømte.

Andre ting jeg har gjort i hovedstaden, foruten å innse at Bergen virkelig trenger Deli DeLuca:

Diskutert kontantstøtten med en barnehagetante jeg kjenner (hmmm...).

Blitt kvitt en dott i øret (veldig bra opplevelse).

Gått bulgarsk kledd.

Besøkt NRKs lokaler på Marienlyst for aller første gang i hele mitt 30 år lange liv (så ikke Gislefoss og andre favoritter).

Lært om utgjevningsmandater av en ekspert.

Funnet ut at man må ha et nummer på en lapp hvis drosjesjåførene i Oslo skal ta deg inn i varmen.

Opplevd at jeg har en tendens til å se vekk når jeg ser kjendiser som jeg ikke skal snakke med i jobbsammenheng (hva f... er nå det for noe??).

Klart å sitte i et radiostudio i en halv time mens det var LIVE-sending og politisk debatt uten å kaste ting på verken Erna S. eller Carl I. eller lage en eneste liten lyd.

Sett de underlige gardefolkene marsjere.

Studert sikkerhetsoppbudet foran den amerikanske ambassaden.

De venneløse sokkene

I sokkemysteriet (LFKH): De var mange. De hadde overtaket. Men vi vant til slutt!



I dag har de har blitt veid for og imot hverandre. Under streng regi fra mannen i huset, ble arbeidet fordelt. Også 2-åringen ville hjelpe til, men det usikkert om han tilførte Den Store Oppgaven noe særlig. 10-åringen har derimot bidratt med ytterst møysomhet.

De har blitt målt opp mot hverandre. Størrelser og fargene er sjekket. Og etter mange, mange timers arbeid (det føltes i hvert fall sånn), var det likevel forferdelig mange som sto igjen - venneløse og uten en partner.

Jeg bringer nå et siste bilde av de som trofast har holdt oss varme på tærne, men som ikke lenger duger. De til høyre får være med oss videre i sin tosomhet. Men de som foreløpig har den grønne plastkurven som sitt siste oppholdssted her i Zetlitz' gate, skal stedes til hvile.

Adjø, singelsokkene! Takk for alt.

Min søndagsfrokost

Kjøkkenet (LFKH): Mens salmesang strømmer ut av høytalerne på full guffe og Sondre og Håvard diskuterer hvem det egentlig er som bestemmer her i verden, blir brunosten maltraktert mellom kokt egg, hosting og snørr.



I Dagbladet spør de - hver enste uke - en eller annen mer eller mindre viktig person hvordan deres søndagfrokost er, under vignetten "Min søndagsfrokost". Og vedkommende halv-kjendis svarer selvsagt at den består av alskens egg, bacon og herligheter, en samlet familie rundt bordet og en stabel med aviser.

Det er ikke helt sånn her hos oss.

Her kan samtalen kanskje dreie seg om hvem som bestemmer. Sondre vet selvsagt helt bestemt at det er han som gjør. Eller, "Det er morfar som bestemmer," kan han kanskje finne på å si, når han skjønner at hans første antagelse visst var helt feil.

Da sier faren - igjen - at "Nei, det er pappa som bestemmer!". Og så ser Sondre på sin mor, og sier: "Det er mamma som bestemmer!"

"Det er helt rett, Sondre," sier mammaen da. Hvorpå pappaen forteller 2-åringen at "Nei, sønn, det er nemlig sånn at det er noen som tror at de bestemmer, og andre som faktisk bestemmer. Og hvem er det som tror de bestemmer, Sondre," spør han kanskje.

Og så svarer Sondre galant: "Pappa!"

Så maltrakterer den 2 år gamle sjefen i huset brunosten litt, lager noen krater i den med ostehøvelen fordi han skal høvle seg ost selv, enda han allerede har tre-fire lag pålegg på skiven. Og så tar han farens kniv og gjør smøret meget estetisk interessant. Og så følger kanskje en diskusjon om hvor langt utpå kanten av bordet Sondre sitt glass med drikke-yoghurt egentlig skal stå.

Etter en stund har Sondre kanskje spist halvparten av fire halve skiver, men mest leverpostei rett fra boksen.



Og så begynner kanskje andakten på radioen, hvorpå mammaen reiser seg for å skru av. Men så kommer gjerne pappaen, som er utmeldt av Kirken-den-norske sitt manntall, henne i forkjøpet og skrur opp på nesten full styrke i stedet for å slå av. Og så begynner foreldrene å slåss om tilgjengelighet til radioen, mens en eller annen leser opp hvilke salmer som gjelder i dag. "Nummer 201, 542, 127 og 345 i salmeboken," sier han kanskje, mens Sondre synes kaviartuben ser litt interessant ut og begynner å finne ut hvordan den egentlig virker.

Kirkeklokkene fra Johanneskirken utenfor gjaller i kor med de på radioen, som selvsagt stadig gjør seg gjeldende på et åndsvakt høyt volum. Og så kommer preludiet samtidig som morgenens andre (eller var det tredje?) glass med juice går i gulvet - signert unge, lovende Sondre.

Morgenstund - tull i grunn?
Morgenstund - gull i munn?

Sebastian er i hvert fall veldig heldig som er på landet, han!

Middelaldrende menns hersketeknikker

Endelig helg (LFKH): En høyredust har i dagens BA gått til verbalt angrep på meg. Tolv ganger avslutter han sine dårlig skrevede setninger med navnet mitt - et velkjent hersketeknikk-grep.

Det er selvsagt anti-kontantstøtte-partiet mitt han tar vel alvorlig. Og siden den 54 år gamle kontaktlæreren går til frontalangrep på min person tolv ganger i løpet av en kort tekst, var jeg jo nødt til å komme med et tilsvar - selv om jeg aldeles ikke er noen politisk debattant.

Han beskylder meg blant annet for å være ute av balanse. Akkurat det kan jo selvsagt diskuteres (haha). Til slutt viser han at han ikke har skjønt noe som helst, når han spør om jeg har planer om å gå løs på barnetrygden neste gang.

Mitt motinnlegg kommer i søndags-BA, og lyder som følger:

Det handler ikke om pengene

Øystein Robbestad gikk i torsdags-BA til angrep på undertegnede. Bakgrunnen er et innlegg jeg skrev for en tid tilbake, der jeg forteller at jeg er mot kontantstøtten.

Jeg vil benytte denne spalteplassen til å ta til orde for de beskyldningene som rettes mot meg.

Nummer én: Jeg er ikke en kvinne som utgir meg for best å vite hvordan andre mødre skal ta vare på sine barn.

Nummer to: Jeg evner selvsagt å argumentere for bruk av barnehager, dersom det hadde vært mitt ønske.

Nummer tre: Jeg er ikke ute av balanse.

Nummer fire: Jo, jeg ville gjerne hatt barnehageplass dersom Bergen kommune hadde vært i stand til å stille en til disposisjon. 2-åringens søknad ligger i Bergenhus bydels stadig voksende bunke.

Nummer fem: For ni år siden, fikk jeg ikke kontantstøtte, men barnehageplass.

Nummer seks: Nei, jeg er ikke så bemidlet at 3600 kroner ikke betyr noe for meg. Jeg, og veldig mange andre arbeidende mødre, ønsker oss derimot heller tilbud om barnehageplass enn penger på konto og evig jakt på dagmammaer. Det er overhodet ikke et råflott standpunkt.

Selv er jeg så heldig at min sønn har en fabelaktig dagmamma. Jeg har ikke tall på hvor mange telefoner jeg tok og hvilket detektivarbeid jeg gjorde for å finne henne, men jeg lyktes.

Derimot har jeg trøstet en rekke fortvilte mødre som ikke visste hvor de skulle «gjøre av» barnet sitt etter endt svangeskapspermisjon. Er det god familiepolitikk at småbarnsforeldre sitter og griner i fortvilelse?

Nummer syv: Min argumentasjon er ikke «livsfjern og provoserende». Vi kan ikke ha et kontantstøtte-samfunn. For hva blir da det neste?

Kontantstøtte for å ikke lese aviser som mottar pressestøtte? Kontantstøtte for ikke å drikke melk fra melkebønder som mottar subsidier fra staten? Kontanstøtte til de yngre for ikke å bruke sykehjemsplasser? Kontantstøtte til friske som ikke bruker sykehusplasser?

Nummer åtte: Jeg har ikke hevdet at omsorg for små barn ikke er et arbeid.

Nummer ni: Jeg vil selvsagt ikke «kjøre ut» et budskap om at førskolelærere, assistenter og dagmammaer skal fratas sin lønn.

Nummer ti: Vær så snill å ikke spekulere i hva «Linn Gjerstad selv gjør med sine små».

Nummer elleve: Klart man bør ta til orde for å få avskaffet en ordning som motarbeider en hel gruppe av befolkningen.

Nummer tolv: Nei, jeg går selvsagt ikke imot barnetrygden neste gang. De eneste som har gått til angrep på barnetrygden er regjeringskameratene på Stortinget. De har fjernet deler av den for å finansiere nettopp kontantstøtten.

----
Da åpner jeg rødvinen og tar helg. :-)