Sondre, Sebastian og varulvkaninen

Konsertpaleet (LFKH): - Dette var grådig gøy for meg det, mammaen, kunngjorde Sondre (2) etter sitt møte med lerretet.



Vi skulle egentlig se Charlie og sjokoladefabrikken, men så så Sondre plakatene med Wallace and Gromit - han ubestridte favoritter.

Og Sebastian skal se "sjokoladefadrikken" med klassen sin på fredag. Dermed byttet vi likegodt billetter, til "Hunden og voven" - som Sondre kaller dem.



Dermed benket guttene seg med popcorn og gomp for å se Wallace og Gromit slåss mot en varulvkanin og oppløse forbannelsen - ganske skummelt...



Før kinoen spiste vi kinamat, og sannelig dukket ikke Christine og Lene opp også! :-)

UroGuroGod

HAR skrudd klokken nå (LFKH): På denne dag har min samboer gått en time for tidlig på jobb, og jeg har anklaget kirkeklokkene for å ringe en time for sent. Dessuten: Mye godt kan sies om Guro. Men at hun tar seg av fortapte, fulle folk midt på natten, er normalt ikke en av tingene.

Men i natt var unntaket. Og da synes jeg det må være med i bloggen. Kanskje også fordi det er et eksempel på hvor full det går an å bli.

På sin vei hjem til Nordnes i natt, fant nemlig Gode Guro en gutt/mann (ca 21) midt i veien.

"Her kan du ikke ligge," sa hun.

Problemet var at han hadde prøvd, men ikke fått til å sykle hjem. Antakelig mente han at det var noe veldig galt med sykkelen hans.

Det var det også. Den var nemlig låst.

Nå planlegger vi en tur på kino her omkring. Sondre er veldig klar, selv om det er meget tydelig at han ikke har helt klart for seg hva kino egentlig er. Riktignok har han vært på kino en gang før, men mye tyder på at det har gått i glemmeboken.

"Ka? Sjokoladefadrikken?" sier han. "Ja, det vil eg, mammaen," sier han så.

Lørdagskveld med narkopenger

Møhlenpris (LFKH): I dag har vi kjøpt middag og lørdagsgodt for narkopenger!

For hva gjør man da? Hvis man går gjennom den narkotiske delen av Nygårdsparken fordi det er den korteste veien til butikken, og finner en 500-lapp på bakken? Man tar den vel opp? Og når det ikke er noen andre i nærheten, så er det vel finders-keepers-regelen som gjelder?

Jeg kunne jo ikke gå oppom plassen der de narkomane henger, som var 50 meter unna, og spurt: "Unnskyld, tilhører denne noen av dere?"

Og jeg er sannelig ikke helt sikker på om de narkomane trenger pengene mer enn meg heller.

Litt slapp og redusert dag dette, men nå står endelig middagen i ovnen. Det ble altor mye vin, white russian og deilig middag hos Lene i går.

Dagens:

Bokhandleren i Kabul skriver bok om Åsne Seierstad!

Hahahaha :-)

Shah Muhammad Rais skal ha skrevet ferdig seks av ni kapitler, og sier til Aftenposten at han vil bruke de tre-fire neste månedene til å avslutte arbeidet med boken.

Skjønner ikke bæret av været

Nygårdsparken (LFKH): 17 grader i Bergen. Og på Voss plukker de bringebær i hagen.



Sondre og jeg har vært på bytur i det sommerlige været, mens Citymaid har vært her. Det er deilig med en fridag av og til. På Capello spiste vi boller med brunost og karbonadessmørbrød med speilegg, og møtte Christine.

Åja, var det DERFOR...

Våken og fri (LFKH): VG er en fryktelig avis. Nå har de ødelagt alle mine forestillinger om at Odd Børretzen er en snill, god, gammel mann.


MORGENSTUND: Håvard sover. Jeg drikker kaffe og leser avisen...

På denne fridag kan altså Norges største avis tvangsfore sine lesere med grunnen til at Odd og konen Eva gikk hver sin vei. Jeg skal ikke være like detaljert som dem, men det handler altså om fyllekjøring, utroskap og selvmord.

Snakk om å ødelegge en forestilling om den perfekte evigvarende kjærligheten. Jeg tror jeg er ødelagt for livet.

Visstnok kommer det ut en bok om disse uherlighetene også. Den tildeler jeg - uten å ha lest den - terningkast én bare fordi den finnes. FYSJ!


...OG Sondre ser film.

Har vi tatt for mange tabloid-piller?

Tabloid (LFKH): Vedkommende som kom på at vi kan la folk sende inn tekstmeldinger til TV-programmer, sånn at disse kan rulle og gå nederst på skjermen, burde få Kongens fortjenstmedalje i tull.

Tabloid i dag handler blant annet om tvangsekteskap. Den norske ambassaden i Pakistan har kommet til at 97 prosent av norsk-pakistander som kommer til hjemlandet for å gifte seg, ikke smis i hymens lenker av kjærlighet. De gifter seg med søskenbarnet sitt. Nå vil Siv Jensen og Frp forby ekteskap mellom fetter og kusine.

Lederen for det pakistanske studentsamfunnet, Mohammad Usman Rana, mener at så lenge homofile i Norge får inngå partnerskap, bør kusiner og fettere få gifte seg så mye de vil.

Og så sitter de i studioet til Pål T. Jørgensen og diskuterer, da. Selvsagt gjør de det. På det saklige viset som Tabloid gjerne liker å forfekte.

Og bare for å understreke hvilket svært seriøst debattprogram Tabloid er, har man altså dissse tekstmeldingene rullende gjennom hele sendingen.

Her er et lite utvalg:

Jeg skal gifte meg med kua mi!

Kan homofile fettere gifte seg?

Hallo? Kong Olav giftet seg faktisk med sin kusine!

Ingen Sven O. - Ingen Julius

Kristiansand (LFKH): Jeg tror piloten fyllekjørte!



I går spiste jeg frokost på Torget i Kristiansand, mens en kvinnelig dverg i rød kåpe gikk forbi. Det var selvsagt etter den stabasiøse ferden ned på Kjevik flyplass - en flyplass både Silje og jeg kom til at manglet en hel del. Dessuten: Propellflyet (!) gikk hit og det gikk dit.

Visstnok er det noe med vindene mellom fjellene og undervinder og havet og ett eller annet sånt noe (...), som gjør landingen til en svært lite hyggelig opplevelse der du fort kan komme til å tro at du skal dø. En taxi-sjåfør fortalte at det hender fly lander og letter igjen - på direkten - før de prøver å lande på ny. Herregud.

Julius var ikke å se. Heller ikke Sven O. Men vi traff Starts høyrekant - faktisk kastet jeg en favn løv rett i hodet på ham (det var et uhell), og kastet løv opp i luften foran ham sammen med en fyllik. Kanskje over 20 ganger, faktisk.

Det skulle bli et filmtriks, ikke sant! :-)

Ps. Å lette fra Kristiansand er mye bedre enn å lande, selv om vi holdt oss fast pga. dårlige erfaringer.

Prøv lykken!

Tips (LFKH): Gå inn på Google. Skriv inn søkeordet "failure". Trykk på "Jeg prøver lykken"-knappen i stedet for "søk".



De Google-guttene er sannelig vittigere enn jeg først trodde.

Jeg har selvsagt prøvd å skrive inn andre ting der og trykke på "Jeg prøver lykken"-knappen, som jeg egentlig ikke har brukt før tror jeg. Når jeg skriver inn mitt eget navn, så kommer man rett til BA. Men skriver man inn uroGuros navn, kommer man rett til "Tips VGNett". Hahaha. Det skulle arbeidsgiveren din visst, Guro!

Det samme gjelder for øvrig samboeren min... Han jobber stadig i Christian Michelsensgate 4 hvis man prøver lykken.

Og skriver man inn Polarprinsessas fulle navn, får man vite at hun er oppvokst i fjæra, og at hun liker markjordbær, nattoget, løver, våtservietter og tørrfisk. I alle fall fire av disse tingene var relativt nytt for meg.

Skriver man inn den ene lillebroren min sitt navn, får man vite at Gneist tapte 0-5 mot Brann i første runde i cupen...

Men det aller, aller sykeste, er at hvis man skriver inn Christines navn, kommer man til bursdager.no - en side med veldig mange ballonger. Og så hun som ikke har bursdag før i mars!

Høst-dag

Høstbyen Bergen (LFKH): Jeg tror jeg har vært veldig snill i år. Det var fint vær på bursdagen min i april, og sannelig var det ikke fint vær på 30-og-et-halv-årsdagen min i dag også!


SONDRE på vei til fra Møhlenpris til byn.

Norges mest HARRY

Klikk her og lytt: DETTE ER EN EKTE HARRY-KNAPP

Hahahaha.

Filmskaperen og filmfolket

Verftet (LFKH): Jeg vet ikke om det var fordi jeg laget manus og film om Gjest Bårdsens skatt da jeg var 12 år. Antakelig var det ikke derfor. Men jeg var altså invitert på filmfest i kveld.



Som man kan se (hvis man legger godviljen til - herregud, jeg må få meg en annen mobiltelefon) av bildet til venstre, er det altså The Owens som står på Alligators pittoreske scene; Daniel, Ove og Calle - i den rekkefølgen. Om Ove (altså selveste Mr. Owen) vet vi jo allerede blant annet at han bruker blå badehette og at han ikke liker bleket hår. Blant annet.

Nå, mens jeg skriver, tikker det akkurat inn en tekstmelding fra prinsesse Guro (som er i Oslo og derfor ikke fikk være med på Alligator-fest, selv om mannen i hennes liv befinner seg der). Hun skriver følgende:

Danser du? Hvor mye har du drukket? Hvem snakker du med akkurat nå, og hvem har vært kulest å snakke med i kveld? Hva har mannen til venstre på seg? Hvilke sko har damen foran deg? Hvem er han som skriker sånn, og hvorfor har hun innerst i lokalet så stygge bukser på? Altså, jeg vil SMS-feste når jeg går glipp av virkeligheten!

Men så har jeg altså gått hjem. Hurtigruten gikk (bildet til høyre) og jeg forlot Hanne og Silje (i midten). Stakkars, stakkars Guro.

Men kort fortalt: I kveld har jeg laget fem avissider, vært på en svært overbefolket fest, drukket tre øl, slåss med regnet på vei hjem og spist to skiver med leverpostei til kvelds(natt)mat.

ZZZZZzzzzzzzzzzzzzz

Jeg er verdenskjent!

I statistikkens verden (LFKH): Jeg har i dag funnet ut at det finnes statistikk for besøket på sidene mine. Og tallene var over all forventning. Du er ikke alene!

Dersom du er en obeservant leser, vil du se at jeg nå har skaffet en teller på bloggen min. Denne teller ble satt i gang 21. oktober klokken 1227.

Det som derimot var enda mer fascinerende, var statistikken jeg ikke trodde fantes, men som altså hele tiden har lagt i mitt webkontrollpanel. Det er en tjeneste som jeg abonnerer på, som jeg ikke ante at jeg abonnerte på!

Og den teller absolutt alt! ("Til og med kuer?" lurer Totto. "Det gjør den helt sikkert," svarer jeg.)

Nå har jeg studert tallene, som egentlig forteller det absolutt aller meste i hele denne verden - ting jeg aldri hadde kommet på å spørre om. Men i alle fall. I følge AwStats (aner ikke hva det er), har jeg i oktober måned hatt 112 unike brukere. Altså er det 112 forskjellige datamaskiner som har vært inne på siden min.

Det må jo være helt greit, selvsagt. Tallet som derimot går fullstendig ut over min fattegrense, er antallet treff. I denne måneden (som ikke en gang er ferdig ennå) har jeg over 15000 bloggtreff. Siden bloggen ble opprettet i juli, har jeg hatt over 62000 treff!

Jeg kan også se hvilke dager besøket har vært bra, og den unike datamaskinadressen til de siste brukerne mine (IP-adressen). Det skal jeg ikke kjede mine lesere med.

I stedet kan jeg fortelle at jeg har flest sidevisninger fra Norge. USA - der jeg i øyeblikket ikke kjenner en eneste sjel - er nummer to. Fra EU har jeg nesten 1200 treff, mens det viser seg at mennesker i Beliga, Spania, Nederland, Danmark, Østerrike, Canada, Tyskland, England og Sverige følger meg - i den hyppighetsrekkefølgen.

De aller fleste av de besøkende har vært inne på sidene i under et halv minutt, men det finnes også dem som har vært innom siden i over en time! Og det nest mest vanlige er å frekventere LFKH i mellom 30 minutter og én time.

De fleste av mine gjester, bruker for øvrig Windows sitt operativsystem og Explorer som nettleser. Firefox og Opera er også godt representert, med nesten 1300 treff til sammen.

Alt dette er selvsagt svært fascinerende, men høre bare her: Hele tolv personer har, så vidt jeg kan lese ut fra tallene, lastet ned (eller kopiert?) lydfilen jeg har på Badeand-siden min - altså "Quack Quack"-sangen. Hahahaha.

Gud var med oss

Oslo (LFKH): Se nøye på dette bildet. Vi trodde det var i kontrolltårnet på Flesland vår sikkerhet ble ivaretatt. Men i går formiddag var flygelederne overflødige. Da hadde nemlig vår himmelske Far sendt en hyrde for å passe på oss!



Mannen med ryggen til, foran frøken Silje i innsjekkingskøen, er nemlig ingen ringere enn en av Jesu desipler. Det har han selv sagt. Og selv om fly ikke pleier å ramle ned og sånn, så er det en ektra sikkerhet når du deler kabin med Levende Ords Enevald Flåten. Det er det. Så jeg følte med veldig trygg.



Silje og jeg var altså ute på vår andre tur på en uke. Det kler oss, selvsagt. Vi reiste fra stålende høstvær i Bergen, til tåkedotten Oslo. Bildet over til høyre er ikke i sort/hvitt!

Denne gangen var det noen nyinnsatte politikere som tok imot oss. Blant annet vår nye Forsvarsminister, Anne-Grete Strøm-Erichsen.



Da det var unnagjort, møtte jeg Bjørnar og Paul. Bjørnar fikk velge spisested, siden han var mest sulten. Dermed havnet valget på en mongolsk-kinesisk restaurant med bøffelhorn på veggene og små himmelseng-aktige avlukker.

Typisk oss, selvsagt. Jeg tror Bjørnar og Paul planlegger å gjøre det til en fast "greie"... hehe



Etterpå var vi på Garage og Mono og drakk en øl eller tre.

Trylle-gravid og tilblivelsen av en kjempeku

I Cyberspace (LKFH): Før jeg kan legge meg, må jeg bare dele et par fabelaktigheter med mine lesere.

For det første: David Copperfield skal gjøre en kvinne gravid på scenen under sitt neste show. Og nei, han skal ikke gjøre det på den vanlige måten.

- Uten sex, naturligvis! Og alle kommer til å bli glade! Mer vil jeg ikke fortelle, sier Copperfield til Aftenposten.

Illusjons-esset har dessuten gjort seg bemerket på tysk TV med å tilsynelatende lese av lottotallene kun ved å konsentrere seg. På journalistens spørsmål om hvorfor Copperfield ikke har brukt trikset sitt i virkeligheten, ler tryllekunstneren fornøyd:

- Hvordan vet du at jeg ikke har gjort det? Min fantastiske formue må jo komme et steds fra.

Og det andre: En 21-åring har tatt seg fri fra studiene i to uker for å kunstpløye kyr. Ja, det er altså henne og ikke romvesener som lager mønster i kornåkrene! Angivelig skal det være kunst for flygere.

I vår pløyde odelsjenten og kunststudenten opp en kjempeku på 100-200 meter hjemme på jordet i Sør-Odal. Hun er dessuten akkurat ferdig med en gris og en ponni, og skal i gang med en høne, en kanin og nok en ku.

- Overraskende lett, sier jenten til Dagbladet.

Først kopierer hun opp gårdskartene, og tegner på figurene. Så måler hun opp med et gammeldags skrævamål (visstnok noe som ligner en stor passer som du veiver rundt), og så pløyer hun i vei!

For det tredje: Jeg har også lest om en skotte i dag. Han har Guinnes-rekorden i å ha flest Guinnes-rekorder... Nå har han satt ny rekord, ved å hoppe med hoppestokken sin (aner selvsagt ikke hva det er for en innretning), samtidig som han holdt en hund. Rekorden hadde selvsagt noe med at han gjorde dette leeenge å gjøre, men det var ikke det jeg fant fascinerende, det var selvsagt det at han hadde valgt å gjøre rekordforsøket mens han bar en bikkje.

For det fjerde: Jeg har også lest at den nye danske arveprisen skal døpes i vin, og at han allerede noen timer etter fødselen fikk champagne-dråper sprutet i fjeset.

Og dersom du har litt tid, kan du faktisk finne deg noen Valgerd-gullkorn her så underlig det enn kan høres ut - med gullkorn derfra, mener jeg.

Hattrick til Djerv

Nymark'en (LFKH): Djerv storspilte og vant alle sine tre kamper i Branncupen i dag.



Bjarg Titan 2 måtte seg seg slått etter 2 X 14 minutter, cirka klokken 1005 i morges. Blåtrøyene fra Møhlenpris vant overlegent 1-3. Her var det antakelig det laget som best taklet frost og offensiv morgenkulde som kunne innkassere, ettersom solen ennå ikke var høyt nok til å skinne på bane 3.

Etter fire kopper kakao, var det Gneist Hauker Blå som skulle i ilden.



Også de måtte se seg slått - 8-2 ble den endelige stillingen denne når klokken nærmet seg 1130.

Siste motstander var Nymark, som viste gode takter, men sist måtte takke for seg med fem baklengs. Selv hadde de bare fått to nettkjenninger.

I motvind fra nord

Danskebåten-Hansthom-Aalborg-København (LFKH): Eldre menn kastet nattlige forbannelser over oss. Vi spiste kjøttkaker med kapteinen. Vi så ponnier med solsikker i halen. Vi fikk fikk en fugl i flymotoren. Og vi hadde flere nær-kjendis-opplevelser.


FOTO: SILJE KATRINE ROBINSON

Men det var ikke så veldig deilig å være norsk i Danmark. Å varme opp med danskebåten - i bortimot klink edru tilstand - gir kanskje ikke det beste utgangspunktet. Så jeg var trøtt og svært undrende da jeg ankom vår flate lillebror i sør.

For - uten å være snobbete eller noe - er det mulig å gjøre dette i fullt alvor?

Det som nemlig skjer, er at den livlige gjengen med passasjerer - totalt cirka tusen i tallet - inntar noe jeg tror jeg vil kalle taxfree-formen når MS "Fjord Norway" bakker ut fra Skolten. Det er et helt spesielt fenomen.

Og når man altså svever rundt i denne sinnstilstanden, spiller man kanskje noen slag bingo - gevisten er hentet fra taxfree-butikken, og består kanskje i en fem-pakning med Petterøes mild. Eller man spiser middag - mens meksikanere med bredbremmete hatter og bærbar mini-harpe leverer latino-svisker på løpende bånd.



Så blir det kveld. Og da blir alle veldig fulle mens bandet spiller opp til dans med "Tore Tang". Det er da vi er frekke nok til å sette oss ned et øyeblikk - midt oppi all jobbingen. Så vi sitter altså i nattklubben, og fanger opp den meget absurde stemningen, når en eldre mann kommer og byr oss opp til dans.

Jeg sier nei takk. Og når Silje heller ikke ville danse med ham, blir det litt mye motgang. I alle fall roper han:

- Æ ganje dæ! Så marsjerer han bort fra bordet vårt.

"Hva sa han?" spør jeg BA-fotografen. "Han ganjer meg. Jeg lærte det for noen uker siden. Å ganje er nordnorsk for å kaste forbannelse over noen," kan Silje opplyse.

Men visstnok gjelder ikke forbannelsen hun fikk alt mulig. Den går bare på dansing. For hvis ikke han fikk danse med henne, så skulle selvsagt ikke noen andre få det heller.

Sånn kan det gå. Utpå natten overhører jeg en samtale mellom to meget bedrukne, eldre menn (garantert over 70 år begge to), der den ene kan fortelle den andre at "Eg har aldri hatt sånn kontroll før i hele mitt liv".

Klokken ti fredag morgen, legger vi til kai i Hanstholm. Da hadde vi lekt i kulissene på båten sammen med mannskapet (vært på lugarene deres, vært med dem og spist kjøttkaker og erterstuing i byssen, vært på broen med kapteinen og nesten styrt båten sammen med ham, gått brannrunde med matrosen, vært med kokkene på kjøkkenet og en hel del andre ting), skrevet reportasje om jobbhverdagen deres når veldig mange av dem nå går på oppsigelse etter Fjordline-nedskjæringene denne uken, sovet i tre timer og spist frokost.

Etter frokosten, er det selvsagt en del som er i gang i baren igjen. Men vi holder altså på å ankre opp i Hanstholm. Og det er da den mest absurde scenen av dem alle utspiller seg. For det er da jeg forstår hva de egentlig skal, disse menneskene som altså har brukt av sine egne penger på å - i fullt alvor - ta danskebåten.

De skal ut til bussene på kaien! Selvsagt skal de det. Og hvor skal de? Jo, de skal til Brika utenfor Aalborg - et kjøpesenter på størrelse med Lagunen X 4.

På bussen sitter vi foran to stykker som ser ut som ekstremutgaven av de to damene i "Absolute fabulous". Hun ene har så store astma-problemer etter å ha røykt mist 300 sigaretter inne natten før, at hun sitter med innhalator de første milene. Det blir ikke bedre før hun får kommet seg på buss-doen og tatt en røyk der.

Jeg skur opp ipoden, og ser alt jeg kan ut vinduet. Utsikten er det ingenting å si på. Blant annet består den av danske ponnier med solsikker i halen.

Etter å ha sluppet av de gale mennekene på den massive betongklossen Brika, er det noen kilometer igjen til Aalborg sentrum. Her får vi sendt resten av teksten og bildene hjem til Christian Michelsensgate 4, før vi kan spise lunsj, drikke en utepils i den danske solen, slå i hel en del timer, handle røde pølser, dansk remulade og en dansk landslagsdrakt. Så kjører vi taxa til lufthavnen for hundrede-og-halvfjærs danske kroner eller noe sånt.



Og når vi har satt oss ned inne i flyet, blir vi bedt om å gå ut igjen fordi det - hold deg fast: Har kommet en fugl inn i motoren.

Ja, sånt kan visst skje i virkeligheten også! "Er jeg en tegneserie-figur?" lurer jeg et øyeblikk.

Det er selvsagt ingen på Aalborgs bittelille flyplass som kan fjerne den, så de må få flydd inn en mann fra København.

Vi blir altså forsinket. Og vi er så trøtte, at da vi endelig ankommer Køben, og har to nær-kjendis-opplevelser, er ikke engang det nok til å kvikke oss opp. For blokken er jo der. Kamera også.

Det er også Morten Harket og Erlend Øye.

Men nå er jo det engang sånn at minst en av dem er så sær at det slett ikke går an å snakke med vedkommende når man er høy på tabloid-pillene sine en gang. Og Silje og jeg har gjort det før, vi. Intervjuet den aldeles fabelaktige Morten Harket sammen, altså.

Han tror jo ikke at den fysiske verden eksisterer, ikke sant, så da jeg fyrte av de enkleste spørsmål i verden, av typen "Hvordan er det å møte fansen sånn som dette her?" (vi hadde med oss en meget rendyrket og fanatisk fan da vi fikk audiens i suiten hans), mente han at det var for eksistensielt til at han kunne gi noe svar på det.

"I forhold til hva da liksom?" lurte han. "Nei, ikke i forhold til noe," sa jeg, som må tilstå at jeg ble satt fast der. "I forhold til å møte folk som ikke digger a-ha, i forhold til å møte din mor..." la jeg spørrende til, da jeg hadde fått tenkt meg litt om. Meget spesielt. Vi fikk aldri noe svar.

Like greit at vi droppet det, kanskje. Og Erlend Øye, som vi delte fly med, lot vi som om vi ikke så. For som jeg har sagt før: Jeg har en underlig (u)vane med å se vekk og alle andre steder når det dukker opp såkalte kjendiser som jeg ikke skal treffe i jobb-sammenheng.

Jaja. I morgen skal jeg ha røde pølser og remulade til middag.

Cheerio, cheerio, bye, bye

Off the road again (LFKH:) Det begynner å bli en vane. At jeg tar farvel med mine hjulbeinte venner.



I morgen skal bilen tilbake til sin rettmessige eier, selv om den selvsagt ikke har lyst til det i det hele tatt. Eieren skaffer den jo parkeringsbøter og reiser dessuten fra den. Fysj.

Og nå har Sondre begynt å synge "Cheerio, Cheerio, Bye, Bye". Kanskje ikke egentlig til bilen, men han synger det i alle fall. Og nei, det er ikke jeg som har lært ham det.

Når jeg likevel blir så bil-løs, så setter jeg sjøbein. I morgen stakes kursen mot Danmark. Danskebåt. Jeg hadde håpet at det skulle være er bulgarsk underholdning i baren, sånn som det var sist jeg tok Danskebåten. De har så fine scenekostymer.

Men så var jeg inne på Fjordline sine internettsider nettopp. Der viser det seg at det er bedre enn som så. Hør bare her:

"I hele september og oktober er det mexicanske uker om bord med mexicansk mat på menyen, mexicanske tilbud i TaxFree butikken og Los Tropicales underholder med mexicansk musikk."

Og dette bildet har jeg funnet på Fjordlines egne nettsider. Jeg lover. Dette er helt sant! De driver i fullt alvor og reklamerer med dette bildet. Ha-ha-ha-ha. Jeg ramler ut av sofaen av latter.



Retur fredag - med fly.

Byen under byen

Klostergarasjen (LFKH): Det er en hel verden der nede!



Jeg er rett og slett litt imponert. Jeg er kanskje ikke så bevandret i byens parkeringshus, men vet likevel at det mange ganger er snakk om ufremkommelighet fordi det er så smalt og trangt. Ikke bare i Bergen, men egentlig hvor som helst. Det verste er hotell-parkeringsgarasjer og sånn.

Men i Klostergarasjen er det nesten en liten motorvei i hver etasje. Og langs den kan du parkere. Den kan vel aldri bli full, kan den?

Og det er altså nesten en hel liten by under byen de har bygget. Det er ni etasjer fra gatenivå i Markeveien i Torgallmenning-enden og til nederste dekk. Og hver parkeringsetasje er flere hundre meter lang. Det er sikkert enda flere etasjer til bånn hvis man går ned i andre enden av Markeveien - på Klosteret!

Der har jeg ikke vært, helt på bunnen altså. Men det er sikkert litt tynn luft der nede? Og varmt?

Dersom jeg hadde vært filmskaper eller forfatter hadde jeg umiddelbart laget en skikkelig grøsser med handlingen lagt til, tja... kanskje andre etasje? Det måtte selvsagt vært bestilaske mord, likfunn og kanskje en heis-brann. Muligens også en livsfarlig lekkasje. Og i fjerde etasje kunne det vært et spøkelse, eller kanskje en nonne som gikk igjen.

Det eneste er denne kunsten. Jeg sliter VELDIG med kunsten de har kledd veggene med der du venter på heisene. Det går virkelig ikke an å produsere noe sånt i fullt alvor. Det gjør ikke det!

Djerv - Åsane 13 - 5

Møllaren (LFKH): Sebastian Tennebø Gjerstad glimret med to fulltreffere i oppgjøret mot Åsane. - Eg sklei'an inn, sier målscoreren selv om den første nettkjenningen.

- Eller... Ballen kom imot meg, så skjøt jeg, og så var ballen nesten ani en spiller, korrigerer scooringsmaskinen når han får tenkt seg litt om.



Onkel Ørjan var også tilskuer til det som - etter stillingen å dømme - like gjerne kunne vært volleyball, håndball eller ishockey. Han er synlig imponert over nevøen, men litt undrende til det taktiske opplegget.

Selv ville han brukt andre spiller-konsellasjoner på den grønne kunstgressmatten, sier han.

Sannsynligvis ville Ørjan spilt 6-8-3-formasjon, men så mange spillere er det jo ikke lov til å ha på banen i 7er-fotball.

Og den veloppdragne onkelen er selvsagt også imponert over at banens beste i tillegg ble utvist for munnbruk (og vold).

- Fysj, sier Ørjan til LFKH.



Sebastian, som ikke ble uvenner med dommeren, er meget fornøyd etter derbyet på Møllaren. Om fulltreffer nummer to har han følgende å si:

- Lett. Eg lobbet'an over keeper.

- Javel?

- Neida, jeg gjorde ikke det. Det var en pasning som gikk over en motspiller, så dempet jeg den og skjøt i mål, sier Seb til LFKH.



I morgen er det ny kamp for de blåkledde guttene. Da skal de spille mot en uviss motstander på grusbanen på Slåtthaug klokken 17.

Søndag er det Branncup mot Bjarg Titan 2, Gneist Hauker Blå og Nymark. Første avspark skjer på Nymarksbanen klokken 0930.

Miss undercover og miss undercover

Bocca/Ole Bulls plass (LFKH): I et retro-minimalistisk interiør i grønt, brunt og oransje, spiste vi lunsj i lysløypen under en mønstrete lysekrone i Sølvi Rollands nye, luftige hule.



Noen verdensproblemer ble selvsagt løst, litt undercovervirksomhet ble gjennomført, noen drømmer ble drøftet, og over gaten sto byens seniorer i kø. Det var innmelding til Senioruniversitetet på Logen i dag.

Sannsynligvis inspirert av dem, kom Guro på at hun kanskje hadde hadde lyst til å studere litt hun også. Visstnok har hun blitt bitt av basillen etter et kurs hun tar, som - slik jeg forstår det - for det meste går ut på å synge "Lille Petter Edderkopp" og "Fløy en liten blåfugl".

Marte er jo allerede elev, og skal lære seg et nytt spansk ord hver eneste dag fremover. Jeg har så mye studielån at jeg helt sikkert aldri får lov til å studere mer i hele mitt liv. Sukk.

Ha-ha-ha-ha-ha

Med nesen i Madonna-gåten (LFKH): På omslaget heter det at den er "en litterær sensasjon - godere skrevet enn Da Vinci-koden".



Som man skjønner har jeg dermed ikke særlig mye tid til å skrive, siden jeg ler sånn. Madonna-gåten er en parodi på Da Vinci-koden, ført i pennen av Knut Nærum, Elisabeth Botterli og Peder Udnæs.

Handlingen er lagt til Norge. Jesus, Leonardo Da Vinci og de andre, er byttet ut med Munch, Skrik, Norske Kvinners Sanitetsforening, Slottet, NHO og Orkla. Det er allerede i ferd med å bli ganske konspiratorisk mellom linjene, selv om jeg bare har nådd kapittel 5.

Museumsdirektøren ved Nasjonalgalleriet er selvsagt brutalt myrdet, og har strødd om seg med koder og rebuser.

Sjekk forøvrig bokens nettside.

Sondre + Tara = SANT

Kjærestebesøk (LFKH): Nå deler de til og med Gomp, de to. Litt motvillig da. Men det er jo alltid noen skår i kjærligheten.



Sondre (2) og Tara (snart 2) har nå spist middag. Grønne navler med gaffel. Tara drakk medbragt saft. Sondre var veldig misunnelig.



Etter middag var det barne-TV-tid. Det betyr Gomp og sånn.

Tara har sjokolade i pannen og er middels interessert i Barnas Super-show. Sondre er så kort på håret at vi stadig lurer på om det faktisk er han som er her.

Kom skal vi klippe...

Oasen (LFKH): ...Sondre i dag, klippe han bra, ja, klippe han bra. Så skal vi steke lammet til mor. Svinge oss glad i dansen.



Surr, surr, surr, surr, surr, surr, surr
Saksen den går, lammelår vi får
Surr, surr, surr, surr, surr, surr, surr
Svinge oss glad i dansen



Velkommen på mitt kjøkken. Jeg har ikke hatt eget matprogram før. Heller ikke mat-blogg, for den del.

Men nå har vi smurt i lammets lår med alskens godsaker, og puttet små biter av hvitløk inni det. I skrivende stund står det og venter på å bli stekt.

Sondre og jeg har invitert Gitte, Christine, Tara og Marte på middagsbesøk, og førstnevnte skal dessuten ha sin aller første jenteovernatting noen sinne.

Scooter-søndag

Bønes/Øvsttun/På scooterryggen (LFKH): I dag har vennen min og jeg hatt en paraderunde i regnet. I morgen skal vi skilles ad, og gå hver vår vei - for alltid.



For det er jo sånn: Ingen sommerjobber varer evig. Siden juli har jeg tilbragt mye tid på toppen av den hvite Vespa'en. Jeg måtte låne den bort (jeg sier det sånn, selv om nok ikke kan låne bort ting som streng tatt ikke tilhører en selv, - egentlig...) i valgkampen, for da skulle den være "valgkampscooter".



Og nå skal den altså tilbake til sin eier; butikken. I morgen. Dermed har jeg benyttet anledningen til å putre rundt omkring på den, fôret den med litt bensin og latt den hilse på familien min. - Slike ting...



Turen fra by'n til Bønes var tøff. Da regnet det sånn at det dannet seg et fossefall fra nesetippen til leppene. Meget interessant følelse, når man ikke kan tørke det vekk heller fordi man jo må holde seg fast i styret. På den annen side er sånt praktisk, for hvis du er tørst, for eksempel, kan du bare kjøre med åpen munn.



Etter deilig middag hos pappa og Mari-Anne, satte undertegnede og scooteren kurs for Øvsttun. Hos farmor og farfar var Oslo-kusinene våre på besøk, Siv Helen og Nina. Og ingen krysser min vei uten å havne i bloggen, så her er de:



-----------------------------------------------------------------------------------------------------
Og dette er en annen liten pike, sammen med collien Tanya. Dette bildet har onkel-Ivar funnet igjen på loftet, sammen med ett av min far som jeg ikke tør publisere i frykt for represalier...


Sommeren, 1976. FOTO: Ivar Gjerstad

For sein, for sein...

Vitalitetssenteret/Fjellveien/Stoltzekleiven/Stemmemyren (LFKH): Vi var syv minutter for sen, fire minutter for sen, ett minutt for sen.


Antakelig var det fordi vi hadde det såpass moro i Vitalitetssenteret på Møhlenpris. Vi spilte forball både med bena, badmingtonrackert, landhockeyrackert og begge armene.



Dessuten klatret vi til topps i ribbeveggen uten å ramle ned på det digre, myke blå madrassen under.



Og vi tok salto og sloss på den enda større røde luftmadrassen som tok nesten hele hallen. Det gikk rett og slett så fort for seg, at det ble vanskelig for fotografen å forevige herlighetene i linsen.



Hver helg er hallen i Vitalitetssenteret på Møhlenpris åpen lørdager og søndager for alle som vil. Da syder det blå dekket av energiske barn som hopper på trampoliner, snurrer seg i ringer, spiller fotball og volleyball og leker med egne akrobatiske ferdigheter.



Etter en livlig seanse, slappet vi av med en bytur. Etter innkjøp av en gjennomsiktig paraply, to banener og litt eplejuice, gikk vi mot Fløibanen. Vi skulle ta banen til Fjellveien, og gå bortover mot startområdet for Stoltzen. Der skulle nemlig Mari-Anne, Henrik og morfar starte henholdsvis 14.51, 14.54 og 14.57.

Det var derfor en selvfølge at vi kom frem klokken presis 14.58.14 - akkurat tidsnok til å se et menneske som i alle fall lignet morfar slite seg oppover skråningen.

Så vi fortsatte bortover Fjellveien, vi da. Og gikk ned til busstoppet ved innkjøringen til Sandviken brygge. Der tok vi bussen til Stemmemyren, og onkel Ørjans og Gneist sin kamp mot Varegg.



Det var dommedag for de gule og blå. Dersom Varegg gikk hen og tapte, ville de rykke ned. I den forbindelse var det utlovet premie til det laget som klarte å lage mest bråk og leven på tribunen.



Vareggs supportere vant, overlegent. Her var gule og blå flagg. Her var buekorps-trommer. Her var meget originale heiarop, a la "FÅRIKÅÅÅL!" akkopagnert av utrolig enerverende fløyte-bråk. Vi antar at den unge heiagjengen nå er hørselskadet av sin egen virksomhet. For alltid.



For øvrig tapte Gneist 3-2.