Mette-Marit burde valgt meg

Slottet er låst (LFKH): Jeg hadde egentlig sett meg litt lei på denne saken, i den grad det er en sak. Men for å la tvilen komme VG til gode: Hege Duckert har glemt meg. Her er ti grunner til at Mette-Marit burde ville ha meg som venninne.

Jeg er journalist. Muligens ikke så ekstremt mektig, men det hender at jeg noen ganger bestemmer hvilke kjendisnotiser som skal komme på trykk i alle fall.

Dessuten er jeg kjent å være hun som en gang lanserte «Märtha-suppen», i forbindelse med at jeg skrev at svigerinnen hennes leverte et skvulp av en julekonsert i Grieghallen i en anmeldelse. Jeg hadde selvsagt trillet terningkast seks, hvis Mette-Marit’en og jeg var bestiser.

Jeg har drukket øl med faren hennes (Sputnik var der også) i baren på Hotell Bristol, og gitt ham noen formanende råd om hvordan man ikke ter seg.

Jeg har bestemt meg for at jeg aldri noen gang igjen setter et eneste av Sven O.s ord på trykk, i henhold til Vær Varsom Plakatens punkt 3.9.

Jeg har aldri kysset en frosk, så av den grunn (og en hel del andre) kan hun være helt trygg på at jeg ikke skal røre Haakon Magnus’en hennes.

Jeg vet mer om hennes fortid enn jeg vet om mine nærmeste venners.

Jeg har en bakdør, dersom hun og krompen får lyst til å komme på besøk. Jeg har også usjenert takterrasse, der vi kan sitte og drikke chablis i solnedgangen.

Jeg har vært i Kristiansand veldig mange ganger, og har familiære erfaringer med sørlendinger og deres lynne. Jeg kan for eksempel de kristiansandske ordene for «rumpe» og «å disse», dersom vi skulle få bruk for språklig forståelse i den sammenheng.

Jeg har flere badeender enn de aller fleste, og er dessuten en (slags) prinsesse. Det sier i alle fall Sondre.

Nå skal ikke jeg gi meg ut for å vite hvordan Hege og Mette-Marit fant hverandre, men det skulle ikke forundre meg om det var i forbindelse med dette intervjuet i Magasinet. Hvis hun vil, kan jeg godt skrive et platt og kjedelig intervju med henne. Eller et annet, der hun forteller litt mer enn at hun var en bokorm da hun var liten, egentlig ikke er noen ski-fantast, at hun ikke ble mobbet da hun var liten, at hun ikke savner noe fra singellivet, at hun liker når bladene faller av trærne om høsten, at hun drømmer om å dra til Mongolia, at hun synes det er søtt at Oslo-folk liker Slottsparken og at hun er lykkelig.

Så spørs det da. Om jeg hadde sagt ja.