TV til salgs!

Syk (LFKH): Fordi jeg er rammet av sykdom og kjeder meg, hadde det vært fint om en av de 40 TV-kanalene mine hadde sendt et program jeg har lyst til å se. Men nei.



Man skulle tro man hadde betalt for å til enhver tid bli tilfredstilt. TVen utgjør også et rimelig stort møbel i stuen.

Hva tror de der kanalsjefene? At vi er tilbakestående alle som en? Eller innbiller de seg at vi liker Frokost-quizen til Barbro Fagerbakk og Pia Haraldsen, God morgen Norge i nyhetsløs reprise, at vi er interessert i å få bowlingprogrammet STRIKE! i reprise, at vi digger Dr. Phil og Oprah, at vi følger med på Glamour, at vi lurer på hvordan det egentlig går med heksen Sabrina, at vi vil se det ene fiskeprogrammet etter det andre, eller den svenske dokumentaren "In i väggen"?

Hva mener de egentlig med å sende afrikamesterskapet i fotball fra Egypt? Er det rom for tolkninger her? Er det en dårlig spøk? Kødder de med meg?

Jeg har nå laget en Ukens liste om de dårligste dagtids-TV-programmene som er å se. Selv leser jeg heller en bok. Krim med Tom Egeland, "Åndebrettet". Ikke for det, jeg kunne gjerne lest Jürgen Habermas sine teorier om demokatisk sosialisme eller kommunikasjon, hvis det bare hadde fått noen til å forstå at grensen for hva som kan sendes på TV er nådd. For lengst.

Milliardtommeren blir byttet ut med en 10" så snart jeg er frisk nok til å gå på loppemarked.

Badeand-invasjon

Fantastisk TV-reklame (LFKH): Klikk her. Ubetalelig.

Stopp flyet - vi vil av!

DY 619 (LFKH): Makan til humpeflytur fra helvete. Piloten burde virkelig sykemelde seg. Han kan umulig ha vært helt frisk!

Slik piloter gjerne gjør, skylte han på nordavinden.

"Yeah right!" sa Uroen og jeg, som hadde booket oss inn på samme flygning uten å planlegge det. Synes det er litt pussigere enn at Rockelaila og Kurt hadde gjort det samme noen timer tidligere.

Så vi turbulerte av mot vest. Guro ville av. Jeg ville ned. Men vi var midt over Hallingskarvet og uten fallskjermer.

Vel nede på bergensk jord, viste det seg at det nok var en del flere enn piloten som burde legeundersøkes. For hva gjør passasjerene? Jo, de flokker seg rundt baggasjebåndet - så tett opptil som mulig. Rundt hele. Så står de der, steilt og bredt, og venter på kofferten sin.

Dermed blir det helt umulig for oss litt mer normale mennekser som står i andre rekke. Når vi skimter baggasjen vår på båndet - innimellom menneskekropper tett i tett - må vi bryte oss frem.

Var det meningen at jeg skulle vente til min lille røde reisekamerat skulle komme på runde nummer to, fordi jeg ikke var i første baggasjebånd-rekke? Kan noen gi disse menneskene et kurs i hvordan man skal oppføre seg rundt et baggasjebånd?

Da LFKH møtte Idol-Gaute (og de andre)

Chateau Neuf/Grand Hotel (LFKH): Det ble i overkant mange nær-kjendis-opplevelser i går. Her, for eksempel, deler vi bord med selveste Idol-Gaute...


BAK LYSESTAKEN sitter Gaute Ormåsen. Helt sant!

Mange ganger ble vi overrasket når det gikk opp for oss at enkelte mennesker faktisk finnes i virkeligheten også, og at de faktisk er enda litt mer stylet enn på bildene. Noen hadde sågar på seg samme klær som på disse bildene (Idol-Tone), antakelig for å virke mest mulig autentisk.

Men den desiderte nedturen i går var selvsagt at Bjørnar ikke våget å by Elisabeth Andreasson Andreassen opp til dans. Jeg så at han hadde forferdelig lyst. Han verket i danseføttene, men feiget altså ut da det vikrelig gjaldt.

Og Bettan, som sto like bortenfor oss, sto vel ikke stille ett eneste sekund.

Tror du liksom at du får denne sjansen igjen, Bjørnar?? (Se avstemning til høyre på siden.)



LFKH var konsentrert om andre ting enn dans. Blant annet hadde vi en lengre samtale med med DJ Løv.

Han fortale lenge og inngående om hatten sin, "Lars" (se bildet over), som bor innerst i klesskapet hans, og hvor viktig det er å pynte seg. Ravi kunngjorde på sin side at nei, han kommer aldri til å rappe på bergensk, men at var "hysterisk glad".

Vidar Busk hadde en sjøstjerne rundt halsen. Maria Mena gikk i resirkulert kjole. Det var Magnet sin far sin feil at han ikke hadde pyntet seg. Robert Post hadde egentlig lyst å gå i sandaler. Sersjanten hadde skadet seg.

Sofian hadde med seg sin gamle heimkunnskapslærer på Spellmann-utdelingen. Hun roste hans kokkeferdigheter. Samme Sofian kunne dessuten opplyse at han har et spesielt forhold til BA, som han har solgt over telefonen i mange år.

Röyksoppene hadde tannbørster i brystlommen da de skred over den røde løperen, og knasket betegnende nok på grønne epler da de møtte pressen med Beste popgruppe-prisen.

Knut Aafløy ble ikke påspandert hotdog av Rockelaila, metal-guttene i Audrey Horne bedyret at visst drikker de champagne og at Torkjell Rød er så snill at han bare mangler vinger på å være en engel.

Og så videre, og så videre.

Det beste av alt, selvsagt, var at Camilla Bjørn var der. Hun er veldig flink til å blåse bobler med tyggisen sin. Men kveldens største journalistiske prestasjon står imidlertid en mann fra lokal-TV i Sandefjord for. Han stakk kamera opp i trynet på Kurt Nilsen og ba ham sende en hilsen til noen i Sandefjord.

- Eh, var alt Kurt fikk frem.

Desperately seeking Kanonen

Mono (LFKH): Uroen og jeg har tatt saken i egne hender. Nå skal vi finne ut hvem denne Kanonen er. Derfor har vi hengt opp plakater over hele Oslo, og utlovet dusør.


PÅ MONO: Her er et eksempel på plakatene vi har hengt opp.

Fordi Reply-to-all-Nils glemte å lage plakater på data'en, måtte vi håndlage dem. En veldig snill bartender på Mono lånte oss en gigantisk, svart sprittusj og tape. Vi skrev både forlengs og baklengs, før vi hengte opp verket blant annen plakat-informasjon på veggene der inne.

Slik fortsatte det. På lyktestolper og herretoaletter. Vi har vært i nesten hver eneste bydel. Det tok forferdelig mange timer, men var god trim.

Det er kanskje ikke så lett å se på bildet over her, men nederst på plakaten har vi skrevet med kulepenn og bedt folk ta kontakt med oss hvis de vet noe på desperatelyseekingkanonen@hotmail.com.

Nå er det bare å vente.

En reisereportasje

Oslo (LFKH): I går begikk jeg en flysensasjon. Jeg ankom storbyen 40 minutter før tiden - med SAS!

Lenge sto jeg og tenkte at nei. Dette skjer jo sikkert ikke. Det er ikke lurt å få forhåpninger. Flyet har jo ikke lettet ennå, langt mindre landet. Men så tok vi av. Og så landet vi.

Underveis fikk vi kaffe og sjokolade av flyvertinnene. Jeg tror de hadde så dårlig samvittighet at vi kunne bedt om massasje eller om å bli klødd på ryggen.

Vel nede på bakken, fikk jeg et møte med et ekstremtilfelle av en av de passasjerene som setter alt inn på å komme seg først ut av flyet - selv om de sitter bakerst og midtgangen er full av andre reisende. Han presset seg forbi oss alle. Klatret over seter og sånn. Det var nesten som på film, bare dårligere.

Jeg stilte meg selvsagt på tvers. Med ryggen til. Og lukket ørene da han prøve å komme forbi rad 9.

- Jeg har 15 minutter til Stockholm-flyet, sa han. Håndbaggasjen hans var en plastpose.

Svake meg slapp ham forbi. Jeg er ikke stolt av det, men jeg tok et steg til siden.

Etterpå viste det seg at han løy. Selvsagt. Man er jo ikke født i går. Mannen så etter kofferten sin på feil baggasjebånd og hadde all tid som finnes i denne verden. Så tok han med seg en koffert som ikke var sin, og gikk. En trønderdame løp etter ham.

- Det er min! Det er min! sa hun.

- Å, beklager. Den er helt lik min, sa han.

Noen minutter senere kom min lille røde koffert sammen med den andre bergensbaggasjen. Da var han selvsagt frempå igjen, før han tok med seg en koffert som så helt annerledes ut enn trønderdamen sin.

Inderen på flytoget hadde et ansikt som jeg tror kronisk er smilende. Jeg tror det er sånn han ser ut når han er alvorlig. Jeg lurte lenge på å ta ham med meg til Therese og Oliver, kidnappe den ektremt glade mannen, men så lot jeg ham gå.

Nå har jeg sovet omkranset av turkise vegger og er klar for mer.

Hollywoodske filosofer

Gud hjelpe meg (LFKH): Nå har vi akkurat sett en film der konklusjonen var at journalistikken ofte er som rettssystemet.

"Og noen ganger er de spørsmålene du velger å ikke stille, de viktigste," slo hovedpersonen, Justin Timerlake, fast. Han fikk dermed det siste ordet før rulleteksten.

Noen ganger blir jeg virkelig slått nesten i bakken over alle disse enormt dype Hollywood-filosofene som lager film.

Edison (2005) var Timberlakes debutfilm. Han spiller gravende journalist. Og seirer over de korrupte. Say no more.

Den slutter med sånne klipp av de som har overlevd (heltene) og beretningen om deres nye liv. Negeren som vender ryggen til sine korrupte kolleger og til slutt ordner opp (dreper dem med flammepistol), LL Cool J (hva er nå det for et navn??), starter selvsagt et eget døgnåpent redningsfirma, der han blant andre kan hjelpe små barn og katter som er i fare og sånn.

Hva kan man si til sånt? Der er definitivt 97 minutter av mitt liv jeg aldri vil få tilbake!

Siste nytt i Albert-saken:

Gjennombrudd i forhandlingene (LFKH): Albert Åberg har nå fått buksen og skoene på seg igjen - etter et kompromiss mellom far og sønn.

Det viser seg at Sondre tror han bestemmer over Albert Åberg. Det utslagsgivende i saken var da hans far fortalte ham at de som lar Albert ha buksen på seg, får gomp om lørdagene.

Dermed er Albert nå reddet fra potensiell blærekatarr og sånn.

Dagens tulling

Idol-audition i Trondheim (LFKH): - Jeg er siamesisk tvilling med Anna Nicole Smith, kunngjorde Mali Sørvåg da hun entret Idol-klistermerket på audition på TV i dag. Jeg har en annen teori.



Nå føler Mali seg misforstått av Idol. Hun serverte nemlig pop-ironi (dagens ord), og mener at alle de andre deltakerne er moteofre. Selv stilte hun med egen manager, stylist og designer (samme person), samt en opptredenen som visst egentlig var en performance. Beklageligvis var det ingen som forsto det.

- Jeg er unik. Jeg forstår hva fansen vil ha - de vil ha glitter, glamour og Hollywood, mener Mali, som nå skal gi ut en CD på tross av Idol-falitten. Hun regner med å slå gjennom i Tyskland.

Er det mulig at Olga Marie Michalsen har gjenoppstått?


REINKARNASJON? Mali er muligens en og samme sjel som Olga Marie.

Halvnaken Albert Åberg

Truseløs (LFKH): Albert Åberg må sove uten bukse i natt.

Det har Sondre bestemt. Han har tatt av ham den brune fløyelsbuksen. Han oppgir "for det" som bakgrunn for avgjørelsen sin.

LFKH kommer tilbake med mer.

Ekte kjærlighet

En mann i Canada skriver nå brev til de 3700 belgiske kvinnene som heter Sabine. Han er sikker på at en av dem er Kvinnen i hans liv.

Kanadieren traff en kvinne med dette navnet på en busstur på Cuba, men var for sjenert til å spørre om telefonnummeret og adressen hennes, melder avisen De Morgen.

Sabinene han nå skriver til, har han funnet i en belgisk telefonkatalog. Mannen er noe sjokkert over at det var så mange av dem, og betror at dette koster ham temmelig mye penger.

Hvem vil ha en så desperat mann egentlig? Hvis han finner sin Sabine, så kommer hun jo til å dumpe ham. Gjør hun ikke?

Man against the machine

Man wins (LFKH): Det er faktisk levende mennesker som pakker bokklubb-bøkene oppi de der eskene før de sendes ut!

Jeg så det nettopp på TV, da NRK overbragte den ualminnelig kjedelige nyheten om at bokklubbenes storhetstid er forbi. Helt sprell levende mennesker putter bøkene oppå pappen, putter regningene innimellom permene, bretter pappen rundt - og lukker igjen.

Og gjett om de spell levende menneskene er dødsglade nå da. For at det blir færre bokklubbmedlemmer!

Like klok

Haukeland universitetssjukehus (LFKH): Kurts manager, JFK, vil verken bekrefte eller avkrefte om eks-rørleggerens sønn skal hete Jan-Fredrik.

- Jeg har ingen kommentar til spørsmål om navn, sa verdensidolets høyre og venstre hender, armer, legger og albuer da LFKH snakket med ham i dag.

JFK klarte derimot ikke å skjule at han likte forslagene våre.

- Blir det Kurt-Jan, kanskje?

- Jeg har ingen kommentar til det.

- Hva med Kurt-Fredrik?

- Som sagt...

(Vi er jo ikke direkte trege, så vi bare avbryter ham:)
- Blir du sur hvis han ikke blir hetende Jan-Fredrik?

- Det har jeg...

- ...du har kanskje ingen kommentar til det?

- He-he. Nei.

Dette blogg-innlegget ble du kanskje ikke noe særlig klokere av, men jeg har lært at noen ganger er spørsmålet du stiller vel så viktig som svaret du får. Dette er jeg ganske sikker på at er et eksempel på akkurat det.

Og samtalen er hentet fra virkeligheten. Selvsagt. Dessuten: Du kan være med å (be)stemmme til høyre på siden her. Resultatet er helt bindende for Kurt & co.

På jakt etter dødningehoder

Trendy (LFKH): Både Carmen Electra og Sienna Miller har gått til anskaffelse av et dødningshodeskjerf. Det er visst siste skrik - årets skumleste mote!

Dette må kunne sies å være en ting jeg ikke hadde ventet at skulle komme i motebildet!

At Carmen Electra nå sverger til dødningehoder, er en av de mange veldig viktige nyhetene som har dryppet inn på skjermen min på denne dag. At Sienna Miller sverger til skjerf med dødningehoder, har vi visst vært klinkende klar over lenge.

Ikke det? Da kan LFKH opplyse om at hun enten har dem knyttet rundt livet, eller hengende på veskene sine.

Som man altså forstår: Her er det mange bruksområder. Og det er bra. For i følge de aldeles fabelaktige moteekspertene til Side2.no, bør man rett og slett løpe og kjøpe. Snart vil nemlig butikkene være stappfulle av klær inspirert av dødningshoder.

Jeg iler. Hvis noen lurer på hvor jeg er, så er jeg altså på dødningehode-jakt.

Å utføre morgentoalettet

I kloakken (LFKH): På hin siden av bakgården min, i øverste etasje, bor et par med en hund. Hver morgen slipper de bikkjen ut for å tisse. På terrassen.

Jeg synes det er såpass talentløst at jeg utnevner dem til Dagens tullinger.

Kollegaen min har med seg sin hund, Ruby, på jobb i dag. Fordi den er syk - dårlig i magen. Hun bærer pasienten ned fem etasjer, og lufter sin firbente venn på gateplan når den må tisse og sånn.

Utvilsomst dagens tullinger

Under jorden i New York (LFKH): I dag er det underbuksedag på T-banen i New York. Det må kalles nachspiel-idé! Hjelpe meg.


OVER 100 newyorkere deltok - i bare undiken. Og så kom politiet og ga dem bøter...

På dagens andreplass kommer amerikanernes kandidat til Miss World-tittelen. Jennifer Berry (22) feiret "Miss America"-seieren med en porsjon pommes frites med ekte amerikansk ranchdressing. Hun ville ikke ha champagne!

LFKH gratulerer, og ønsker den nybakte missen krig og fred og politikk og religion og fedme og sånn. Så kan vi andre ha champagnen og jordbærene for oss selv.

Forresten...:

Kjeder du deg litt i dag kanskje...?
Livet er for kjipt (AH-A): Forskere har funnet ut at 23. januar er årets mest deprimerende dag.

Det kjedeligste jeg har gjort i dag er å slåss med den meget egenrådige datamaskinen til Polarinnen via MSN. Hvis hun har gjort som hun fikk beskjed om, så ligger den og hviler nedenfor stuevinduet hennes - på fortauet i Kong Oscars gate.

#%&"@@!%¤!!!{[$$%¤#!§§ Direkte deprimerende kjedelig!

Legg gjerne igjen en kommentar om det kjedligste du har gjort i dag.

Fantastisk!

Nattlandsveien (LFKH): Her blir alle kommentarer overflødige :-)


FOTO: B.T.BRØSKE

Nils vs. Narve: 3-2

Tromsø (LFKH): Reply-to-all-Nils tenderer mot å tro at dette er hans personlige familiefotoalbum. Nå har han sendt meg et bilde av en bror (som aldri i hele sitt liv har gjort den minste lille anstrengelse for å møte meg), med krav om at denne Philip Skumsvoll får plass i bloggen.



Fordi jeg er så satt ut over mine manglende bakeferdigheter, gir jeg likegodt etter. Selv om jeg kunne sagt som en viss Idol-dommer: "Det er ikke en menneskerett" å få plass på LFKH.

Her er dagens RTANils-rapport fra Narve-land:

"Jeg rapporterer fra Tromsø, med den berømte broen i bakgrunnen. Narve har begynt å begrense seg nå, men snøen har imidlertid kommet tilbake. Vi testet utelivet i går. Jeg ble invitert med inn i hytten til en kvinnelig glassblåser, men takket nei av naturlige årsaker. Jeg har truffet mange kjente fra Oslo, og spydd på handicapdass i formiddag. Mack er en utfordring dagen derpå. I morgen skal jeg holde meg på landet hvor jeg bodde mine to første år på denne jord. Ny oppdatering i morgen. Kan jeg få bolle?"

- Ja, Nils. Du kan få alle 13! Hvor skal jeg sende dem?

Jeg kan ikke bake (jeg heller)!

Svidd (LFKH): Nå har jeg akkurat klart å svi et brett med boller. Hvor vanskelig kan det være?



Det er søndag. Jeg spiser hjemmelaget pizza med kjøttboller. Sondre har lagt seg. Det regner ute. De danser på TV. Det er ikke som om at jeg har så mye annet å tenke på eller å gjøre. Jeg har det faktisk ikke travelt eller noe sånt.

Det eneste jeg i grunnen har å tenke på, er at jeg har et brett med boller i ovnen, og at de må ut derfra etter rundt ti minutter. Men nei. Det var visst for vanskelig for frøken Linn på denne dag. Jeg blir så sint av sånt tull!

Nå har jeg funnet navn til hver eneste en av de 13 uspiselige bollene. De heter Julian, Torbjørn, Svein, Herborg, Sissel, Jørgen, Kurt, Christine, Arne, Jan-Fredrik, Eduardo, Sigve og Nathalie.

Skal tro om jeg klarer å huske gjengen med skillingsboller, eller om også de må oppkalles etter mediesnobbete kjendiser og selvhøytidlige managere med hemmelig telefonnummer.

Demokratiet når LFKH

Stadig noe nytt (LFKH): Mine observante lesere vil se at to nyheter nå er på plass på LFKH. Både demokratisk og drømmende, om jeg så må få si!

For du kan altså stemme. Jeg har gitt deg stemmerett selv om du kanskje er stemmetrett. Og i tillegg har jeg endelig-omsider-påhøytid laget en ny "Ukens liste".

Vend dine vakre øyne litt mot høyre, så skal du se!

Han kan ikke bake!

Hærverk (LFKH): På denne dag har Sondre tømt en hel pakke med Toro langpannesjokoladekake-pulver utover kjøkkengulvet.

Det er fryktelig mye pulver oppi en sånn pakke!

Sondre er en soleklar vinner av Dagens tulling-prisen her hos oss, selv om klokken er såpass lite som den er. Jeg tror ikke noe kan overgå dette.

Gratulerer med dagen, Seb!

Ingen press-rier (LFKH): For elleve år siden fødte jeg for første gang. Sebastian kom til verden litt over 1100 om morgenen.



Nå har vi sett på Sebastians nye blogg, drukket kakao og åpnet presanger.

I Narves klør

Tromsø (LFKH): De har slåss med isbjørner, hvalrosser, og fått klaustrofobiske anfall av tsjekkisk film. De har lekt med sjefen i Norge - og risikert livet.



Uroen og Reply-to-all-Nils har vært i Narves klør den siste uken, mens vi andre har vært omringet av noen doser med duskregn og frisk bris. De to oppdagelsesreisende i våre arktiske strøk, har oppdaget gravhopping som ny aktivitet, vært på kino med statsministeren, kysset seler, hatt tørrfisk på nattbordet, fått hodepine av prins Mack og fått kjærlighetserklæringer fra samer.

Nå er de heldigvis på vei sørover igjen. I live!

Her venter selvsagt diplomer, medaljer og andre utmerkelser for motet de har vist.

Jeg er meget imponert over at noen gjør slik en innsats for LFKH. Så takk begge to. Dere er de modigste jeg vet.

Hurra for deg på 80-tallsvis

Guttebesøk (LFKH): Ti gutter, fire pizza, masse cola og popcorn. Og "The Goonies". Meget vellykket gutte-hurra, selv om en av gjestene konkluderte med at vi var en dag for tidlig ute. "Det er jo ikke helt sikkert du blir elleve år, Seb. Det kan jo hende du dør i natt," konstaterte han.



I dag har vi feiret bursdagen til Sebastian med ti elleville gutter på pizza og video. Siden jeg er en 80-talls-babe, ser jeg det som mitt ansvar å gi den oppvoksende generasjon de viktige bitene av deres kulturarv. Så da de skulle se film, satte jeg på "The Goonies" fra 1985 - med svensk tekst.

Klart det var den beste filmen de noen gang hadde sett! Det var alle enige om. Utenom én av gjestene. Han var frekk nok til å antyde at Ringenes Herre er bedre. Særlig!

Han får selvfølgelig ikke komme neste år. Da skal vi se "Skulk med stil".

Bortskjemte drittunger

Øvre Ole Bulls plass (LFKH): Det burde være aldersgrense på å stå i taxi-kø.

Neste generasjon av eiendomsmeglere hadde rosettball i Grieghallen på torsdag. Jeg var på vei hjem fra jobb. Fordi det var storm (og litt fordi jeg er utpreget lat), tenkte jeg å ta taxi hjem. Det skulle vise seg å bli en noe forvirrende affære.

Nedover langs fortauet sto det en gjeng ungdommer i finstasen sin. Sannsynligvis innkjøpt for pappas formue.

Jeg så Bærum-ungdommer i full shopping-utforelse på NRKs "Forbrukerinspektørene" tidligere i uken. De forberedet seg til et tilsvarende arrangement, og prøvde kjoler og dresser i prisklassen 5000-pluss. Såpass syntes de det måtte være. Det hadde selvsagt ikke penger selv, men det hadde jo pappa, så da var det greit.

Selv har jeg aldri hatt så dyr kjole, men-men. Antakelig er jeg et mishandlet og vanskjøtet barn.

Men jeg mener faktisk at hvis man skal ikle seg så dyre gevanter, må man i det minste kunne forvente at den velkledde, oppvoksende generasjon kan mestre de utfordringene samfunnet byr på - á la det å stå i taxi-kø for eksempel.

Nederst i køen sto en liten gjeng ballkjole-jenter. Jeg stilte meg bak silken og satengen. Det var ingen taxier på plass, men etterhvert kom en. Den var jo jentene sin, så jeg ble stående.

Da kom en gjeng overpyntede gutter løpende fra toppen av gaten. De satte kurs for den ene ledige taxien, og åpnet døren. Da syntes jeg det var på sin plass å si til dem, at - HALLO! Det der er jentene sin taxi, gutter!

Da ble jeg fortalt at nei, de jentene skulle ikke ta taxi, de. De bare sto der og holdt på å ringe hjem for å bli hentet. (Et typisk sted å oppholde seg dersom man skal ringe hjem. Man kunne valgt alle andre gater i Bergen sentrum, men hvorfor ikke akkurat under et skilt med "Taxi"?)

Jammen, da er det jo min taxi da, antydet jeg. Men nei, det var det ikke. "Vi sto jo først i køen," kunne en av de dresskledde informere meg. "Der oppe?" spurte jeg, og pekte til der enden av køen vanligvis er. "Dere sto først i køen helt bakerst?"

Det gjorde de. De mente å vite at det var der den begynte. Køen, altså. Faktisk var de irriterende skråsikker på dette. Som om de liksom hadde vært ute så ekstremt mange vinternetter før.

Hva skal det bli av denne bermen av tullinger? Har de ikke inne-tid?

Kan de i det minste steike seg speilegg? Har de svømmeknappen? Vet de hvor mange grader vannet skal være når man koker makaroni? Kan de skille ordklassene fra hverandre? Har de hørt om Elvis og The Beatles? Kan de noe om fotosyntesen? Vet de hva Bossekop er? Synes de det blir plagsomt med alt dette maset om bruken av og/å? Vet de hva Statsministeren heter? Har de noen gang sovet i en vannseng? Liker de annen mat enn Grandiosa? Vet de foran og bak på andre ting et speil? Vet de hvor langt et svangeskap er? Kan de skjære brød? Knyter de skolissene sine selv?

Er det flere tyttebær igjen i Sverige?

Svenskegrensen (LFKH): En østfolding prøvde å smugle 6700 kilo tyttebær over grensen. 6,7 tonn!



Jeg aner ikke hvor mange bær det er, men tror det er temmelig mange. Lokalavisen i Elverum forteller at mannen ikke skal ha plukket alle bærene selv, men kjøpt dem i Sverige. De har en verdi på hele 67000 kroner.

Dette er jo nesten som narkotika! Kanskje særlig hvis man vet at det latiske navnet på tyttebær er Vaccinium vitis-idaea.

Smugleren er nå tatt, og må betale bot på 7500 kroner. Jeg lurer selvsagt på hva som skjer med bærene. Blir de hengt på plass på buskene igjen? Blir de fordelt på svenske innbyggere? Får tollvesenet dem? Hvordan fungerer egentlig det der?

PS! Andre viktige nyheter i dag, handler om Teddy-Mozart og vodkadrikkende, russiske sirkuselefanter.

Visste du at siden komponisten i disse dager feirer 250 år, så går den an å få kjøpt allverdens bisarre Mozart-effekter? Vi snakker yoghurt, pølser og en syngende "Eine kleine nachtmusik"-BH'er. Ja, BH'er.

Og elefantene, stakkars. De får to liter vodka hver dag, for å fikse temperaturer på minus 28 grader uten å bli forkjølet.

Rømme-genet

Upopulær mor? (LFKH): I går kveld forsøkte 2-åringen å rømme hjemmefra.

Iført sandaler og Sebastians regnjakke, fant jeg ham på vei ned trappen.

- No, går eg mammaen, kunne han opplyse da jeg tok ham på fersk ugjerning. Like før hadde han sneket seg (så stille en klovn bare kan det) ut døren.

Nå er jeg redd Sondremannen slekter litt i overkant mye på sin far, som rømte hjemmefra i flere timer sammen med nabojenten på 5, da han var 3 år. Visstnok dro rømlingene til jentens mormor og spiste boller og drakk kakao. Den eldre damen fant det ikke nødvendig å melde fra.

Sondre har en gang tidligere stukket av, men da var han bare på frokostbesøk over gangen til naboen.

Denne gangen var det antakelig litt mer alvor, ettersom han åpenbart ikke hadde tenkt seg til "Lars'en og de". Hvor han egentlig skulle, er stadig litt uklart.

Men tatt min sønns noe underlige rømlings-klesvalg i betraktning, er det også mulig at han har noen av mine gener.

Jeg har aldri rømt hjemmefra, men under et overnattingsbesøk hos mine besteforeldre på 70-tallet, mente jeg antakelig meget bestemt at det var i overkant for tidlig å legge seg. Bildene fra da jeg tok saken i egne hender, taler om at jeg kanskje kan ha hatt rett, for det var slett ikke mørkt ute.

Fotobeviset til min farmor og farfar, viser en ung frøken Gjerstad som sprader opp Sørlia i retning lekeplassen, iført kun en liten T-skjorte - og med oppslått paraply. Altså; med meget bar rumpe under en paraply. Som en annen frøken Skogmus, liksom.

Paraplyvalget er jeg den dag i dag litt usikker på. Kanskje det var et forsøk på å føle seg mer påkledd? Det regnet i alle fall ikke. Det går svært klart frem av bildet at det var strålende kveldssol.

I dag har jeg møtt døren

Ønsker meg kikkehull (LFKH): Ikke én, men to dørselgere var her for litt siden. Han ene antydet at jeg bare var interessert i medisin, da jeg takket nei til leksikonet han ville prakke på meg.

Vel vitende om at jeg aldri kunne klart å fullføre noe så langvarig som et legestudie, fordi jeg er altfor utålmodig.

Vel vitende om at jeg skal være meget syk for å gå til legen, og hadde et svangerskapskorts som var så lite utfylt fordi jeg hadde skulket legeavtaler, at jeg knapt fikk lov til å føde der jeg ville.

Vel vitende om at jeg ikke tar ungene med meg på legevakten med mindre de er dødssyke eller har brukket noe.

-----> Nei, jeg er ikke spesielt interessert i medisin.

Og hva er det for en konklusjon å trekke egentlig? Bare fordi jeg ikke vil ha et tolv-binds leksikon fra Gyldendal (Jeg skulle jo vist dem de overfylte bokhyllene, selvsagt. Da hadde han kanskje skjønt at det der var et dødt salgsløp?), er det vel ikke naturlig å hoppe til konklusjonen:

Hun er nok bare opptatt av medisin.

Nå skal det, til dørselgerens forsvar, legges til at jeg går kledd i en hvit topp der det står "Lifeguard Cannes Beach" i dag. Midt på brystet, er et stort rødt kors. Men likevel?

Jaja, de kom i alle fall ikke midt på natten. Det skal de ha!

Ja, til fulle dommere!

Edru enn så lenge (LFKH): Siden jeg har valgt å dele livet med en sportsidiot, drypper det gjerne litt på meg også. Og etter å ha lest om denne ishockey-dommeren som dømte i stupfylla, synes jeg det ville vært en god idé hvis alle dommere kanskje alltid var litt brisen.

For jeg tar med meg alt, jeg, som kan gjøre alle de hersens sportssendingene som eksisterer inni TV-appartet vårt, mer underholdende. Det er ikke tvil om at fotballkamper er altfor lange. Hvis man - bokstavelig talt - hadde spritet dem litt opp, ville nok alt blitt så meget bedre. Det er jeg helt sikker på.

Det samme med Tour de France. For hallo! De sykler jo bare rundt et land. (Kunne de ikke valgt et mindre land, forresten?) Nå er det - så vidt meg bekjent - ingen dommere i denne sommerlige sykkelrundturen, men det er jo tross alt når syklistene velter det virkelig begynner å svinge av denne sportsbegivenheten. Så jeg tror en løsning kunne vært å sjenke et par av syklistene før start.

Det samme med skøyteløp, der utøveren som var i gang med 10000 meteren (25 runder), kanskje hadde begynt å svimle litt og mase etter den 18.

- Hvor mange runder er det egentlig igjen nå, trener?

Og skiskyting! Det hadde jo blitt helt... ja, helt pang! liksom. Litt farlig kanskje, men alle tilskuerne kunne jo hatt skuddsikre vester på.

Denne svensken som altså nå er en foregangsmann i så henseende, var ramlet fem ganger i løpet av den første hockey-omgangen. Visstnok var han linjedommer (ante virkelig ikke at de har linjedommere i ishockey???), i en svensk 3. divisjons-kamp.

Vil du gifte deg med meg?

Antarktis (LFKH): Hann-pingvinen finner en passende stein. Den gir han til sin utvalgte pingvininne. Dersom hun aksepterer, blir det dem livet ut.



Det er visst helt sant. Det er slik pingvin-kurtisen foregår. Jeg er helt rørt, jeg! Og det er jo ikke så langt fra den menneskelige metoden heller, dette. Er det vel?

Vil du være Maria K.s støttekontakt?

Trenger frivillig (LFKH): Jeg har forsøkt å utestenge Maria K. fra LFKH på livstid, etter at hun - som helt frivillig leser - har antydet at det jeg skriver om, er uinteressant. Men som en junkie vender hun tilbake for mer. Nå lurer jeg på om ikke hun må få hjelp i stedet.

Kvinnemennesket har i tillegg forsøkt å belære meg om regler for publisering av telefonnumre når man er scooterjournalist, og hevdet at jeg ikke tåler kritikk.

Personlig tror jeg Maria K. jobber i Eurobate, stakkars.

I så fall burde jeg kanskje tildele henne bloggen min som fosterhjem, og på den måten gi henne muligheten til å bli et bedre menneske. Men da må jeg nesten ha en frivillig fadder eller støttekontakt å utstede, for det har jeg dessverre ikke tid til selv.

Noen som melder seg? Det kan bli en hard jobb, så man må være innstilt på stor arbeidsmengde.

Pønkere i vrangstrupen

Busstoppet i Olav Kyrres gate (LFKH): Nei! Det er ikke stilig! Det gjør vondt i øynene mine å se på pønkere.

Kjempebustete, knallrosa "hår" på den ene siden av hodet. Skinhead på den andre. Skitten, svart, poste og formløs bukse godt stappet nedi slitte armyboots. Svart liksomskinnjakke i skai. Masse lenker som henger og dingler.

Hva? Så han seg i speilet i morges, og tenkte: "Stilig! Sånn vil jeg se ut når jeg går ut av huset i dag!"

Like etter ser jeg ham stå og kline med en jente i hullete strutteskjørt og stripete sokker. Hun har nagler meg her og nagler meg der og svart hår til alle tenkelige kanter. Jakken hennes ser ut som et skittent lappeteppe fra 1600-tallet og hun har to forskjellige sko. Og så har hun selvsagt piercing i øyet, nesen, leppen og ørene.

Når jeg blir så forvirret over verden som jeg blir i slike tilfeller, sender jeg gjerne tekstmeldinger til mennesker jeg typisk støtter meg til i situasjoner som denne. Rop om hjelp på SMS. Jeg vil så gjerne forstå, ikke sant?

Uroen antyder at jeg er fordomsfull, og er sikker på at han nok er et snilt, klokt og velmenende menneske med knust speil. Men hun lurer på hvorfor denne personen har kjæreste når hun står uten.

Nils skriver bare "æsj", og han har gått på Steinerskolen og alt. Jeg trodde man lærte å forstå andre mennesker der? Til og med pønkere?

Rockelaila forteller meg at det er rosa som teller i vår og at jeg antakelig har støtt på en trendnisse som har overlevd 80-tallet. Når jeg antyder at denne personen nok var et spebarn på den tiden, mener hun ganske sikkert at han har vært frosset ned.

Therese mener han kanskje forsov seg i dag, og bare rakk å barbere halve hodet.

Jeg er åpen for det meste av forklaringer. Men en forklaring må jeg ha. Er ikke pønking ut?

King of the road

I taxien (LFKH): At taxisjåfører tror de eier veien og hver brostein de kjører på, er gammelt nytt. Men jeg må si jeg likevel blir litt paff når drosjesjåføren min gauler med til bilstereoen: "I'm the king of the road!"

Sjelden har jeg vel hatt en mer betegnede opplevelse, enn den jeg hadde på vei opp Markeveien i sted. Aldri før har jeg vel møtt en taxisjåfør med så stor selvinnsikt.

Nå er det ikke jul igjen

Julehøsting (LFKH): - Nissen min, mamma! De tar nissen min!

Gråtkvalte, hylende hulk kommer fra min yngste sønn, idét han ser julepynt og nisser forlate stuen i en pappkartong på vei på loftet. Tårene spruter mellom hikstene.

Jeg tror aldri jeg har sett gutten så fortvilet før.

Nå har vi snakket om hvordan nissene skal reise til Nordpolen (antakelig sammen med Børge Ousland - heldiggrisene...), for å hvile ut etter en strabasiøs julefeiring i Zetlitz' gate.

- Skal de ta toget, mammaen, lurer Sondre mellom hikstene - alltid opptatt av det praktiske og logistikken.

- Nei, Sondre, nissene bruker reinsdyr, svarer jeg.

- Koffor det då, mammaen?

- Det går ikke tog til Nordpolen, Sondre.

- Koffor ikkje det då, mammaen?

- NSB har ikke lagt skinner så langt nord, skjønner du.

- Koffor ikkje det då, mammaen?

- Samferdselspolitikk, gutten min. Dessuten tror ikke mamma at så mange ville brukt ruten. Det ville ikke vært særlig lønnsomt.

Gutten har - under tvil - innfunnet seg med dette, vel å merke dersom det er helt sikkert at gjengen med nisser kommer tilbake med mer presanger og pepperkaker til ham neste år. Om de ankommer Møhlenpris med tog eller ikke, tror jeg spiller mindre rolle, tross alt.

Resten av dagen skal jeg bruke sammen med en høvding og et kobbel med homser i rosa treningstrikot. Fra det ene til det andre, liksom. Helt naturlig overgang, spør du meg.

Et sted må grensen virkelig gå!

I beste sendetid (LFKH): Den hjernedøde reklameskaperen som har innbilt kunden sin, Apoteket, at det er en god idé å selge inn varmende glidemiddel som reklame for hva som holder et forhold i live, burde ikke bare miste jobben.

(Det må jo være en mann, så jeg sier:) Han burde bli landsforvist.

Er det mulig?? Alvorlig talt.

Bjørnefri tirsdag i vente - akk

Abstinenser (LFKH): Jeg har allerede begynt å kvi meg til i morgen, når "Fete typer" ikke skal handle om Camilla Bjørn, men om VGs sportsredaksjon.

Det er jo ikke som om jeg ikke daglig har den ene sportsoverdosen etter den andre her hjemme, og få er vel uenig med meg i at det der programmet hadde vært bedre hvis det hadde handlet om frøken Bjørn hver gang.

Så der, et gratis dokusåpeidétips fra meg til en eller annen TV-produsent. Jeg lover det vil generere høye seertall og markedsandeler hvis noen følger denne damen i hennes jobbhverdag.

Gull og sølv på en mandag

Torgallmenningen (LFKH): Jeg er blitt den heldige eier av to paljetter. En i gull. Og en i sølv.

For veldig kort tid siden handlet jeg tre produkter i en Vero Moda-butikk. På impuls. Det satte meg ikke tilbake økonomisk i så veldig stor grad, ettersom det er salg.

Men det er ikke poenget.

Det ene produktet jeg gikk til impulsansaffelse av, var et belte med diverse hippie-dingledanger på. Det kostet 50 kroner på salg. Nedsatt fra 179.

Hektet fast i spennen var en ørliten plaspose som inneholdt to ekstrapaljetter som man eventuelt kan feste, dersom noen av dingledangene skulle finne på å fratre sin belteposisjon.

To ørsmå pajetter - én i sølv, og én i gull. Så små at de fikk den minimale posen til å se enormt svær ut.

Hvem er det som hekter på disse tingene? Som har det som jobb, liksom? Pittesmå mennesker? Dverger? Sjimpanser? Barn? Spebarn?

Og hva kunne disse utrettet istedenfor? Verdensfred? Et endelig kontantstøtte-farvel? Astrofysiske beregninger? Løst kreftgåten? Gått til Sydpolen, kanskje? Eller i alle fall danset samba i måneskinnet, spist en banan eller matet en sulten sjiraff?

Det var ikke bare meg!

Oslo (LFKH): Nils har også blitt plaget av Kai Reidar og co. i natt!

Det kan ikke bli sagt for ofte dette:

Send SMS til 90017232!

Tysk poesi på sitt beste...

Tyskland (LFKH): For noen år tilbake ble jeg forsøkt forført til musikken av Rammstein.

At jeg lot det gå såpass langt som jeg gjorde, må jeg nok unnskylde med at jeg i tillegg til å legge godviljen til, led av alvorlig hjernerystelse på den tiden. Jeg var til og med sykemeldt på grunn av lidelsen, og var til skikkelig nevrolog og greier. Så jeg var ikke helt meg selv altså.

Men for all del: Det funket ikke, selvsagt. Men bare det at noen kan se på meg og innbille seg at det er en god idé å servere denne jenten Rammstein til nachspiel-rødvinen, er jo ille.

Jeg fikk aldri god karakter i tysk på skolen, men jeg er ikke så naiv at jeg har trodd det var dirkete romantikk som kom ut av høytalerne. Hvor ille det faktisk er, skjønte jeg imidlertid først i dag.

Side2.no-sjefen har nemlig vist seg som en skikkelig revolver-musikkjournalist, og oversatt tekstene til de tyske ektremrockerne. Og det viser seg at den ene sangen omhandler tyskeren som lot seg spise opp. Sammen med kannibalen, spiste han sin egen penis før resten av hans legeme ble kokt...

Heute treff' ich einen Herrn
Der hat mich zum Fressen gern
Weiche Teile und auch harte
stehen auf der Speisekarte

Blir:

I dag treffer jeg en herre
Han liker meg så godt at han vil spise meg
Myke deler og harde deler
er på menyen

De resterende godbitene finner du her. Men en liten advarsel: Dette er ikke for sarte sjeler.

Ikke bare er det poesi som skjærer i ørene, á la dette:

Jeg føler ikke for å gjøre det med store dyr
Jeg vil ikke risikere det
Jeg har ikke lyst til å reise meg fra snøen
Jeg har ikke lyst til å fryse
Jeg vil bare fortsatte å ligge her
Og fortsette med å telle fluene
Lystløs tar jeg på meg selv
Og merker at jeg har vært frigid lenge
Så kaldt, jeg er så kald

...det er i tillegg veldig langt mellom hvert hyggelige ord som kommer ut av munnen på denne gjengen. Kanskje er det derfor Rammstein får såpass mye mer spilletid på norsk radio enn de gjør på tysk?

Endelig!

Sjakk matt (LFKH): LFKHs varmeste gratulasjoner går ut til Ivar Bern (38). I går ble bergenseren den aller første verdensmesteren i postsjakk.

Finalen tok fire år, fordi den gikk via postkort. LFKH har selvsagt ventet og ventet på denne dagen.

Finalen i det 17. verdensmesterskapet i postsjakk ble avgjort da bergenserens serbiske rival Borislav Vukcevic måtte godta remis - uavgjort - mot sin finske motstander Asko Linna. Serberen hadde da ikke sjanse til å ta igjen nordmannen på VM-tabellen, opplyser Øystein Brekke i Norges Postsjakkforbund til NTB.

Tenk at det finnes noe som heter Norges Postsjakkforbund da! Fantastisk!

De har ikke bare eksistert siden 1945, de har til og med egen web-side!

Skal vi hinke til Sydpolen?

Polen (LFKH): Børge Ousland skal bli den aller, aller, aller første til å gå til Nordpolen. I mørket.


ALLER FØRST: Amundsen og gjengen planter flagget.

Ousland er en mann jeg egentlig ikke har noe forhold til i det hele tatt. Jeg hadde ikke kjent ham igjen på gaten. Jeg har ikke ofret ham en eneste tanke i hele 2005. Sikker ikke i 2004, 2003 eller 2002 heller. Det er ikke det at jeg ikke liker ham. Men jeg er altså ganske likegyldig til fyren.

Likevel, jeg forstår det sånn at denne mannen har vært på Nordpolen før. Sikker på Sydpolen også. Det har jeg ikke giddet å sjekke, så likegyldig er jeg altså.

Selv har jeg aldri vært i Polen, men jeg har vært i Toscana, Karibien, noen europeiske storbyer, noen greske øyer, Røldal, den franske Rivieraen, Austevoll, Ulsteinvik, Aarhus, på Hallingskarvet og i New York. Jeg har også vært i Chicago - i snøstorm. Og noen steder til.

Det har vært både mørkt og lyst mens jeg har vært der.

Og, kanskje enda mer utrolig for mange: Jeg besøkte disse stedene mens jeg var helt frisk. Jeg hadde med meg rikelig med bagasje. Og jeg gjorde ikke noe særlig nummer av det, annet enn kanskje å sende hjem et postkort eller tretti.

Jeg er ikke som disse menneskene som skal til polene våre for enhver pris. De skal være den første som har gått dit på ski, ankommet på hesteryggen, med hundespann, med full oppakking eller med en bille i lommen.

De skal være den første som har gått dit uten forsyninger eller den første som ankommer i luftballong, romskip, hangglider eller med klogger.

Hipp hurra for den første blinde, den første døve, den første døde, den første lobotomerte, den første med brukket ribben, den første med vann i kneet, fett hår, kviser, tre brystvorter eller tatovering.

Det har nemlig - helt siden Amundsen og Nansens tid - vært veldig om å gjøre å være nummer én på plass på den ene eller den andre måten; uten føtter eller den første som gikk hele veien med bare én arm.

Og mens det altså har gått litt inflasjon i dette, har stakkars Ousland åpenbart sluppet litt opp for ideer, ettersom han nå legger i vei i mørket.

Men man kunne jo vært langt mer kreativ enn som så, hvis man først skulle sette i gang: Gått dit i søvne, på hendene, glattbarbert, med ring i navlen, uten lue eller rett og slett gått baklengs.

Skal tro hvem som blir første Idol på Nordpolen, første kjendis, første Grand Prix-artist, første fotballspiller, første glamourmodell, første kelner og første seigmann.

For det kommer. Jeg er helt sikker. Selv skal jeg skynde meg veldig her, sånn at jeg kan bli den aller første som ankommer Polen på Vespa med bare badeender i bagasjen.

Ps. Ousland, hvis du leser dette: Vær så snill å ikke stjele ideen min.

Klar, ferdig, Katte-Idol!

Mjau (LFKH): Jaja, jeg må jo si at de der The Sun-folkene har skjønt det - igjen. Det er ikke lett å bli størst på nett, sånn helt uten videre. Da hjelper det med en skikkelig cat-fight!

Nå inviterer de nemlig til - hold deg fast - Idol for katter.

Ja, det er helt sant!

Den britiske ekstremtabloiden fikk ideen da en online skjønnhetskonkurranse for kattunger ble så populær at det nesten fikk en server til å krasje. kittenwar.com inneholdt etterhvert fotografier av 25.000 katter, og de som besøkte siden kunne selvsagt stemme på sin favoritt.

"Kitten Idol", som konkurransen heter, har altså som mål å finne Storbritannias nusseligste katt. Startskuddet gikk i dag.

Nå kan britene knipse kattene sine og sende inn det de fanger i linsen på mail til The Sun-redaksjonen. Da havner de lodne skjønnhetene på The Suns internett-sider, slik katten Herbie og Rocco allerede har gjort...

Så snart nok katteeiere har meldt på sine håpefulle kjæledyr, vil en avstemmingsrunde bli satt i gang. Noen flere som gleder seg?

Ps. Sondre regner med at katten til Marianne melder seg på, selv om den antakelig ikke kan engelsk.

Buss, buss, så får du en...

Olav Kyrres gate (LFKH): I dag har tre busser gått fra meg. Ikke én, ikke to, men tre. Sånt skulle jo kanskje ikke være mulig, men det er det faktisk.

Og de gikk alle rett foran nesen på meg.

Selv ble jeg så rasende at jeg gikk hjem. Det betyr opp til flere oppoverbakker etter hverandre - alvolig protest, altså.

Jeg sier som Kanon'en: Jeg skal aldri ta buss mer.

Ting jeg ikke skjønner

Hvorfor Kelly Clarckson ser så hysterisk, rasende og desperat ut i TV-reklamen for det nye albumet hennes som jeg slett ikke planlegger å kjøpe. Er hun ennå sur fordi Kurt'en ble verdensidol og ikke hun?

Hvorfor Byggmakker har laget en så grenseløst talentløs reklame, med en mann synger "bamdabadam - Byggmakker" på slutten. Som om den ikke var dum nok fra før, mener jeg.

Hvorfor han i ICA-reklamen som klamrer seg til julepølsen og sjokoladenissen sin, ikke bare kan få lov til å kose seg. Og hvor har de egentlig tenkt å gjøre av alt de pakker sammen i den butikken på TV? Lagre det til neste år??

Hvorfor ikke John Arne Riise sender noen tekstemeldinger til VGs herlige Camilla Bjørn. Nummeret hennes er 932 61 436, dersom enten han eller noen av mine andre lesere vil vil be henne på date eller noe sånt.

Godt nyttår!

2006 (LFKH): Jeg har ikke feiret jul i verdensrommet. Jeg har ikke sloss med juletreet. Jeg har ikke blitt kidnappet av nissen. Jeg har ikke frosset i hel. Jeg har ikke druknet i champagne på nyttårsaften. Bare nesten.

Men altså, noen ganger må man bare ta seg feire. Totalt. Nå har jeg hatt juleferie, og er tilbake på jobb og sånn. Tre dager som revolverjournalist. En påkjenning å bli kastet ut i virkeligheten igjen på den måten. Men det kan jeg komme tilbake til.

Her er en liten oppdatering fra slutten av 2005:


FILEFJELL der solen var stabilt lav.

På Filefjell var det herlige minus 24 grader da vi kjørte forbi Kykjestølane på vei opp til hytten 3. juledag. Vel fremme var temperaturen hele minus 18, så da hadde vi jo ingenting å klage på lenger...

Eller som min shortskledde lillebror ville sagt det: "Her inne er det jo pluss 24, Linn!"


TIL TOPPS: Sondre og undertegnede fant selvsagt en del topper vi kunne bestige.


SNØBARNA: Guttene boltret seg selvsagt på hver sine måter.

Selv om også Sondre (oppkalt etter Sondre Nordheim, selvsagt) også er en habil skiløper, skal man ikke se bort fra at han kanskje ikke er født med ski på bena likevel. Det burde jo jeg vite.

Derfor fikk han én meter ski (x 2) til jul, samt matchende staver (en idiot av en butikkekspeditør på Platou forsøkte å selge meg ski som verken matchet med skistavene eller skiskoene - hjelpemeg, jeg håper han ikke har provisjon når han er så talentløs til å se an kundene sine).



Faren mener Sondregutten faller for et godt ord. Men alvorlig talt; det er jo glatt der ute i verden!

Sebastian er derimot en svært habil hopper, svinger og utforkjører. Også han på nye ski. Turkise. Med støvler innenfor samme fargeskala. (Også de kjøpt på Platou, men åpenbart av en helt annen ekspeditør.)

I sine bedre øyeblikk kjører Sebastian'en fra sin mor. (Herregud, det var isete, ikke sant? Jeg så nesten ingenting!)


KALDT UTE - varmt inne. Kakao, solbærtoddy, sjokolade og niste i varmestuen.

Etter tre dager i snøen, dro vil tilbake til en frossen hjort og nyttårsfest på Møhlenpris. Vinterbarna fikk være igjen i snøen med moffen-og-de.


STJERNESKUDDENE: Christine, Linn og Hanne - og de tre bukkene Bruse.