Voffor jeg aldri kommer til å bli rik

I Kina spiser de hund (LFKH): I dag har det gått opp for meg. Jeg har skjønt og innsett det. At jeg aldri kommer til å bli rik i hele mitt liv.



Noen ganger burde det være advarsel utenpå søndags-Dagbladet. At leserne kan komme til å få virkeligheten slengt i trynet på den mest ubarmhjertige måten. Magasinet deres om søndagene ser jo også veldig ufarlig ut. I grunnen kan jeg ikke komme på noen annen avis som er mer ufarlig enn den.

Og etter å ha ledd av spaltist Hallgeir Opedals trassige to-åring (som for tiden bare vil tre ting: Sitte i badekaret, høre Schnappi og drikke kaffe), blar jeg meg videre til en reportasje om en svensk blondine i Paris, som - hold deg fast - livnærer seg på å selge lusekofter. For hunder!

Og det er da det går opp for meg. Jeg skjønner med ett hvorfor jeg har den årslønnen jeg har. For sånne ting hadde aldri slått meg en gang. Ideen hadde aldri ramlet ned i hodet mitt: "Hm. Bankkontoen er skrapet gitt. Hva skal jeg finne på nå tro? Jo, jeg begynner å strikke lusekofter. I størrelse hund."

En helvetes uke

Still going strong (LFKH): Det er aldeles ikke umulig å finne lyspunkter. Dette er en liste over denne ukens fabelaktigheter.

Fikk en kjempestor badeand av den veldig snille Rockelailaen. Visstnok har den stått ukjøpt i en butikk i flere år - antakelig og ventet på meg - før den i går kom hjem. Vi har brukt morgenen i dag til å gi den svømmetrening og til å gi den sitt første bad. Sondre har vasket den med vaskeklut og blåst såpebobler på den. Det likte den godt.

Det har vært sol fra klar himmel og verdens varmeste dag i Bergen i februar.

Sebastian har vært en såpeboble- og ballongblåsende klovn en hel dag til ende.

Har blitt tegnet som en krusedull av min yngste sønn, som aldri har festet meg til papir før. Selv om det var vanskelig å se seg selv i Sondre-skribleri-format, fikk jeg det såpass inngående og grundig forklart at jeg selvsagt forsto alt sammen til slutt.

Har lært en psykolog litt om livet, og siden hørt ham gjengi det på "Først og sist" med Fredrik Skavlan (- programmet der jeg tilbød meg å være gjest, men fikk negativt svar av programlederen, som mine faste lesere nok husker). Det er mulig jeg setter meg selv vel høyt her - psykologen kan jo ha kommet på det helt selv - men jeg velger å mene at det ville vært litt påfallende og å tro dette til det motsatte blir bevist.

Fikk fabelaktig middag og livsviktig pleie hos Uroen på mandag.

Har sett og hørt Sondre avvise Herborg Kråkevik på det groveste, da hun gjorde et intenst forsøk på å bli kjent med ham i en blomsterbutikk.

Har sett onsdagens Idol-sending, og opplevd at Sebastian ikke sang med på alle sangene i hvert fall.

Har sett fredagens Idol-sending, og opplevd at Uroen ikke sang med på alle sangene i hvert fall.

Har opplevd at jeg slett ikke har peiling på Idol i det hele tatt ettersom jeg skråsikkert sa at "Nei, hun der går jo ikke videre. Hun er for kjedelig." - for så å få 40 prosent av fjortisenes stemmer rett i trynet da Marita ble Idol-finalist med fremførelsen sin av "Desperado".

Har dessuten opplevd å skjønne at en av tingene en Idol-håpefull kan gjøre er å bruke sytten flasker hårspray, og slik appellere til fjortisenes mobilstemme-egenskaper. Høyt hår er nok definitivt en av kodene til kidza.

Har ledd veldig godt av Finn Tokvam, som mener at OL-hurraet er sendt i så mange repriser at selv folk med Alzheimer nå ser lyst på livet og tror de har fått tilbake husken.

Den enormt store fluen som flyttet inn her i huset på tirsdag (husokkupanten ble oppkalt etter Idol-Aleksander, da sistnevnte viste seg å vinne onsdagens semifinale), er nå borte. Hvil i fred eller noe sånt.

Har gjort mitt absolutt ytterste for å finne ut hva en curling-stein koster, uten resultat (veldig fint at ting viser seg som totalt umulig når du i svake øyeblikk tror det er påtrengende nødvendig å gjøre dem).

Har sett tre nye episoder av "24" og to nye episoder av "Lost" som ennå ikke er vist på norsk TV (føler dermed at jeg foregriper begivenhetene).

Har nesten fått Uroen til å skjelle ut en mann - som ennå ikke har gjort noe galt, men som helt sikkert kommer til å gjøre det.

Har hørt Sondre si (i utilslørt og ekte gledesrus) da vi passerte Teaterparken for leden: "Men der er jo Henrik Ibsen, mammaen!" (Som om vi hadde letet etter den jubilerende dramatikeren i flere dager.)

Dersom LFKH har glemt noe her, blir man veldig glade for påpekelser. Der er stadig litt tidlig en lørdag morgen, og jeg tror ikke jeg har nådd mitt geniale høydepunkt ennå.

Gratulerer med dagen, Uroen!

Gratulerer også til pappaen min, som jeg rett og slett ikke har et eneste digitalt bilde av på denne maskinen. Dermed kan nok ikke LFKH-leserne få se hvordan han ser ut. Sukk. Nesten like trist som dager uten curling på TV.

Et hundeliv

Pakistan (LFKH): Jeg er rystet! LFKH har ikke publisert en eneste karikatur. Likvel blir vi latteliggjort på denne måten:

OL-gull til Linn

Alltid full av ideer (LFKH): Enn om vi innførte sporten Badeand-skyving som olympisk gren?

Hadde det vært en idé? Vi kunne dyttet ender bortover på et eller annet dekke. Jeg tror det kunne blitt grådig bra.

Kjerringene med kosten

Direkte inne fra Torino (LFKH): Det er så spennende. Det tar bare helt av. Jeg kjenner det i hver fiber i kroppen. Adrenalinnivået mitt når sjelden slike høyder som dette.

Der! Han sender steinen. De koster... Koster... Koster enda mer febrilsk. Og den nærmer seg den blå ringen, den hvite ringen, den røde ringen. Det hvite aller helligste punktet i midten...

Nei! Der gikk den pinadø forbi. Æsj altså. Nå er dagen helt ødelagt.

Da jeg ikke ble blondine

Ønsker meg ikke kjemisett (LFKH): Hvor vanskelig kan det være? Åpenbart svært. Med idiotsikker bruksanvisning og det hele, klarte jeg det ikke.

Man skal blande to ting. Man har tre ting. De er nummerert. Foran seg har man en detaljert bruksanvisning. På flere språk. Det er bilder. Streker under viktige setninger. Uthevede ord.

Dette er for dummies. Jeg har allerede klart å få mørkere hår. Nå skal jeg bare ha noen lyse nyanser i det. Et par blondine-effekter.

Men hva gjør jeg? Jo, jeg blander selvsagt det hvite pulveret med den feile flasken. Eller, det er egentlig ikke en flaske. Det er en tube. Enhetene ligner faktisk ikke engang. Og jeg tenker: "Hm. Det var da litt underlig at ikke dette ble litt mer flytende." (Det er derfor, og bare derfor, jeg ikke går rundt med hårkur med hvitt pulver oppi akkurat nå...)

Så går det opp for meg. At jeg nå verken vil få lyse lokker eller hårkur. Det er bare å kaste alt sammen, faktisk.

Og jeg innser at det kanskje er en grunn til at jeg aldri helt fant meg til rette på kjemisalen på skolen. Samt at jeg ikke har anlegg for å være blondine. Det er jo ikke en udelt negativ egenskap, trøster jeg meg med.

Sondre ser OL - del 2

Jaktstarten (LFKH): - Eg giddar ikkje å se på det mammaen. Eg må jo se på Postmann Pat eller noe sånn no eg.

Sondre (2), som har øvd seg på å fly i hele dag (les: lagt dyner og puter på gulvet og hoppet fra sengen), mener løperne burde stoppe og ta seg litt kakao nå. Det er på høy tid, insisterer han.

Når jeg forteller ham at dette er mennesker som ikke er på plass i Torino for å kose seg, og at de bare går i ring og spiser dop, mener Sondre at det nok er Gomp jeg mener.

- De liker Gomp, mammaen, sier han.

- Blod-doping, Sondre. Blod-doping, sier jeg.

- Blod-doping? spør han, før han gjør det eneste rette: Flykter inn i Greendales verden, der ingen går på ski, men kjører postbil med en svart og hvit katt.

Jakten på meningen med skiskyting

Torino (LFKH): - Kor skal han, mammaen?



Sondre ser på OL, og stiller det som for hans mor er meget betimelige spørsmål. Han er jo journalist-sønn, så det er klart at han har lært å være kritisk.

- Eg tror han skal på kafé og drikke kakao, sier Sondre, som aldeles ikke kan slå seg til ro med morens svar om at skiskytteren på skjermen rett og slett skal "til mål".

- Nei, eg tror ikkje det, sier Sondre tankefullt, mens han lurer på om ikke Sebastian også er der sammen med Ole Einar og de andre. Han synes ikke det er noen særlig forskjell på Filefjell og Italia.

Det er det kanskje ikke heller. Det er meldt om sol, en meter snø og noen minusgrader fra gjengen på hytten. Sånn ser det da vitterlig ut til å være i de italienske Alpene også.

Resultat-service

Det er avgjort (LFKH): Bjørnar burde bydd opp Elisabeth Andreasson Andreassen til dans. Kurt sønn skal hete Jan-Kurt. Og Montmartre er stedet å være.

Dette går frem av historiens tre første LFKH-avstemninger.

Med et overveldende flertall, har leserne gitt Bjørnar klar beskjed, med 67 mot 39 stemmers overvekt, om at han absolutt burde bydd Bettan opp til dans på Spellemann-festen.

29 prosent av LFKH-stemmene gikk til navneforslaget Jan-Kurt. Andrevalget til LFKHs lesere var Kurt-Jan, som har fått 26 prosent av stemmene. Kurt-Fredrik fulgte hakk i hel, med like over en femtedel av stemmene. Det komponerte navnet Kurtrik kom på fjerde-plass.

Når det gjelder hvor leserne aller helst ville vært akkurat nå i denne verden, kom Paris-bydelen Montmartre høyest opp på listen, med 31 prosent av stemmene. Nest flest LFKH-lesere ville vært i mafiaøyen Sicilias ”hovedstad”, Palermo. Deretter fulgte Cuba, og så Bossekop. Jeg mistenker sistnevnte for å ha lurt seg høyt opp på listen via en viss Grillski. For hallo! Hvem vil til Alta liksom? I februar? Ærlig talt!

Nå har jeg lagt ut en ny avstemning, som går på hva som er mest irriterende i denne verden. Dersom du ikke finner din irritasjonsfavoritt blant alternativene, kan du selvsagt skrike ut i en kommentar til dette blogg-innlegget!

Man lærer nye ting hver dag

Pittesmå smell (LFKH): Det viser seg at min samboer slett ikke liker det noe særlig når jeg sitter i sofaen og leker litt med bobleplasten min.

Å danse med sykkelhjelm

Midt i en piruett (LFKH): Noen danser med ulver, andre med klogger eller klær på. Kathrine Moholt danser med sykkelhjelm.

Min sønn tror han kan fly

Fantasiverden (LFKH): Min yngste sønn tror han kan fly og at han har en hund som heter Pluto.

Pluto bor vekselvis oppå bokhyllen inni stuen vår og hos farmor i Ulsteinvik. Der leker den med onkel Marius sine filmer, kan Sondre opplyse.

Han har ved middagsbordet demonstrert hvordan han flyr. Det har han gjort ved å stå på en liten stol og hoppe fremover så svevende han kan. Han legger hendene bak ryggen og lager passende fly-lyder.

Fordi han altså er av denne oppfatning og ikke til å rikke i så henseende, har jeg nå tapet fast hengslene på vinduene inne på hans og Sebastians rom. Så tar han ikke en plutselig prøvetur fra andre etasje og ned på brosteinene liksom.

Vi har også forsøkt å ha en lengre pedagogisk samtale om hva og hvem som kan fly. Men vi kom ikke lenger enn til katt før det skar seg. Da måtte den travle 2-åringen vår gjøre lekser og snakke med månen.

Håvard mener det kanskje egentlig er tilfeldig at Sondre fremdeles er i live. Jeg er tilbøyelig til å være enig.

Konduktøren

Nede på stasjonen (LFKH): Egentlig har han lyst til å være sjef i en sjokoladefabrikk. Men siden han ikke har funnet Willy Wonkas gullbillett, nøyer han seg med å være konduktør.



Sondre har sett Charlie og sjokoladefabrikken (populært kalt sokeladefadrikken) to ganger på under 24 timer nå, og er svoren hompalompa-fan. "Den er ikke skummel, mammaen," insisterer han - mest for å berolige seg selv tror jeg.

Vi er altså innendørs og teller ned til våren, ettersom det faktisk begynte å snø med én gang jeg satte i gang telleren der oppe - som i skrivende stund står på 24.

Vi går ikke ut - i protest. Det finnes faktisk dårlig vær, uansett hva de sier. Og vi har ikke dårlige klær engang.

Geitekillingen som kunne telle til våren

Nedtelling (LFKH): Jeg er lei av vinteren, og har tatt konsekvensen av dette. Bloggen min har pyntet seg!



Jeg teller ned til hvitveis og dongrijakke. Til kaffe i parken og utepils. Til joggesko og vennlig gradestokk. Til lyse morgener og kvelder.

Ja, jeg vet det er februar. Men det er for F#&¤$!€ rundt 50 dager siden solen snudde. Og man er da ikke akkurat kjent for å være tålmodig.

Sett og hørt

Godt sagt (LFKH): Fordi jeg, som kjent, kjeder meg. Til og med nok til å lese en krim om et øksemord i Juvdal. Og det ikke finnes noe på tv. Har jeg i tillegg lest en del aviser og sett TV. Her er noen smakebiter.

Gastroenteritt - antatt infeksiøs

Engen legesenter (LFKH): Jeg har fått en diagnose. Den har til og med en egen kode: 073/c.

Som kjent er jeg rammet av sykdom. Da jeg ringte legekontoret i dag, fikk jeg beskjed om at jeg jo tross alt var gravid. "Ja vel?" sa jeg spørrende, og lurte på om gravi-testing foregår over telefonen nå for tiden. Det er jo stadig noe nytt.

"Det står i journalen din at du er gravid, men du er kanskje ikke det?" lurte damen.

"Nei, ikke siden 2003," sa jeg, og tenkte med grøss og gru på hvor langt svangerskapet i så fall hadde vært.

"Kanskje vi bare har glemt å få med at du har født," foreslo damen.

"Ja, for det har jeg altså. Han er snart tre år nå," sa jeg.

Hun så åpenbart ikke det absurde i denne samtalen. Det var tydelig at vi ikke var på nett på den fronten. 45 måneder lange svangerskap er jo tross alt ikke noe å spøke med.

Men hun ga meg altså en time til en lege der, siden jeg etter hvert måtte berike arbeidsgiveren min med en sykemelding. Forhåpentligvis med noe annet en diagnosen ”gravid”.

Fordi jeg egentlig føler meg bedre, og selv har stilt diagnosen "snart frisk", var jeg litt nervøs for dette legebesøk-greiene. Jeg merket at jeg har litt høyere terskel for å få sykemelding enn SAS-pilotene.

Jenter pynter seg jo også gjerne også litt når de går til legen. Men jeg fant ut at foundation, øyesminke og rouge ville bidra til at jeg var langt mindre troverdig. Så jeg besluttet å dusje, men verken føne håret eller sminke meg. Jeg tok på meg rene klær, men ikke chanel-drakt (det har jeg jo ikke heller) og høye hæler.

Så gikk jeg til doktor Lie, da. Han så selvsagt ikke på meg en gang, så jeg kunne helt sikkert hatt fire lag med brunkrem og rød leppestift. I stedet blåste han inn i ørene med et apparat, før han konstaterte at jeg neppe kom til å bli frisk før søndag.

”Det skal vi bli to om,” tenkte jeg. Han vet åpenbart ikke hvor mye jeg kjeder meg.

Så drev han og masserte skuldrene mine gjennom boblejakken, og fortalte at det aldeles ikke går noen mild lungebetennelse. Den hadde jeg ikke spurt om i det hele tatt. Langt mindre påstått at jeg hadde selv. Men kanskje de sier det til alle?

”Det er bare noe Bergens Tidende har funnet på,” sa han – litt bryskt. Mens jeg nikket, fikk jeg høre om folk som var testet for et papegøye-virus og sånn. ”Ikke noe utslag,” fortalte han. Jeg nikket igjen, mens han lurte på hva jeg jobbet med. Han måtte ha informasjon til sykemeldingen.

Litt skyldbetynget sa jeg at jeg jobber i BA. Jeg la svært tydelig trykk på A’en. Som journalist, ja, nikket jeg, og la fort til at jeg ikke skriver om sykdommer. Og i hvert fall ikke om antatte epidemier.

Jeg har nå søkt på google på diagnosen han stilte. Vissnok dreier gastroenteritt seg om en rota-, norwalk-, corona- eller adenovirus, som rammer magen og tarmene til flere millioner barn på verdensbasis årlig…

Jeg – som er for gammel til å melde meg på Idol?