Til sengs med Stones

Bryggen (LFKH): - Åh! Noen har ligget i sengen min!



I morgen kommer nok Mick Jagger til å fortvilet utbryte disse ord, når han sjekker inn i suiten sin i Bergen. Og det er altså jeg som er synderen.

Men jeg har ikke spist grøten hans også, altså!

Neida. I all uskyldighet har jeg sjekket rommene Mick, klatre-Keith, lystgass-Ron og Charlie skal bo på når han kommer i morgen. Jeg har har tatt litt på dem og kjent etter om de er myke og gode - ikke hoppet!

Dessuten har jeg tatt tempen på vannet i badebassenget de har reservert, og sjekket om hotellet har faretruende høye palmer. Bare de aller viktigste tingene, selvsagt.

And the winner is...

Hotel Calypso (MONA): En portugisisk modell med så store pupper at hun nesten veltet forover, vant "Miss Calypso"-konkurransen.

Faste LFKH-lesere har nok lurt veldig på utfallet av Miss Calypso-konkurransen vi har omtalt, men dessverre ikke rakk å delta i. Heldigvis har man hatt utsendte på åstedet, som nå har kunnet fortelle oss hvordan det gikk.

Mona og Erik var jo igjen i charter-verden da vi forlot den, og har nå sendt e-post der de forteller om denne modellen som altså har vunnet missekonkurransen. Vi registrerte ikke engang at det var gjester på Calypso fra Spanias naboland, så det betimelige er å undres hvorvidt vedkommende puppe-dame faktisk var hyret inn spesifikt for å delta. Men anklagene om dette eventuelle jukset, har vi selvsagt ikke belegg for.

Den portugisiske vinneren har dessverre ikke blitt fotografert, og det er jo veldig synd og skuffende. Men ifølge Mona har juryen bestått av tre unge, lovende menn.

LFKH gratulerer.

Dagens Britney

Britney ytrer nå ønske om å gravlegges ved siden av hunden sin Lucky når hun dør.

– Du vet de gamle faraoene? Og hvordan de ble gravlagt sammen med ting de virkelig elsket? Det vil jeg med Lucky. Vi bør ligge ved siden av hverandre når den tid kommer, sier historieinteresserte Britney.

– Lucky er bare så utrolig søt. Når jeg er vekke passer mamma på henne, og jeg savner henne så utrolig mye, fortsetter popprinsessen.

Dette er antakelig helt sant, og meldes i alle fall av teenhollywood.com.

Paul vs. Posten

Gikk til avisen (LFKH): Paul er rasende på Posten AS som ikke leverer som de skal. Her kan du lese den triste historien. Legg merke til bildet der Paul Arne ser SKIKKELIG misfornøyd ut :-)

En uendelig historie

Dagens låt (LFKH): Gårsdagens nær-Limahl-opplevelse, har ført til at denne sangen surrer kronisk inni hodet mitt. Her kan du høre den, eller du kan nøye deg med den poetiske teksten.



Turn around
Look at what you see-i-i-i-i-i-i-i-i
In her face
The mirror of your dream-i-i-i-i-i-i-i-i
Make believe I'm everywhere
I'm hidden in the lines
And written on the pages
Is the answere to a
NEVERENDING STORY-a-a-a-a-a-a-a-ah

Reach the stars
Fly a fantasy-i-i-i-i-i-i-i
Dream a dream
And what you see will be-i-i-i-i-i-i
Rhymes that keep their secrets
Will unfold behind the clouds
And there upon the rainbow
Is the answer to a
NEVERENDING STORY-a-a-a-a-a-ah
...STORY-a-a-a-a-a-a-ah

(nydelig synth-parti og en slags gitarsolo)

Show your fear
For she may fade away-e-e-e-e-e-eh
In your hands
The biirth of a new day-æ-æ-æ-æ-æ-æh
Rhymes that keep their secrets
Will unfold behind the clouds
And there upon the rainbow
Is the answere to a
NEVERENDING STORY-a-a-a-a-a-a-a-ah
NEVERENDING STORY-a-a-a-a-a-a-a-ah
NEVERENDING STORY-a-a-a-a-a-a-a-ah
STORY-a-a-a-a-a-a-ah

I dag har jeg møtt Limahl!

Midt i et blomsterbed (LFKH): Limahl er nok en uendelig historie. Han har blitt 47 år.



Han var veldig liten og hadde mye pudder. Og han hadde sånne solbriller med alle regnbuens farger i glassene. Men han var ikke så underlig på håret lenger. Han fortalte at han stadig lager og spiller musikk, og at han var varm.

Limahl, liksom. Hahaha.

Her kan du høre den siste singelen hans "Tell me why". Den er full av "åoåoå - åoåoåh", og han synger om to som går fra hverandre og at han ikke skjønner noenting. Det er veldig trist og sånn, selvsagt.

Det går også an å høre "The Neverending story" (1984) der! Jeg er helt sikker på at den hadde blitt en hit også i dag :-) Hør den synthen da!

Viktige fakta om Limahl:

Han heter egentlig Chris Hamill.

Alle familiemedlemmene hans var fabrikkarbeidere da han var liten.

Hans første betalte jobb var i rollen som Alladin på et teater i Wales.

I 2004 deltok han i et Idol-lignende program i Tyskland som het "Comeback", og han får nå fanbrev fra 16-åringer igjen.

Han har grønne øyne (akkurat som meg)

Han har jobbet som frisør, bartender og gått med avisen.

Grace Jones og Kate Bush har hatt størst inflytelse på ham, musikalsk.

Han er vegetarianer.

Favorittferiestedet hans er West Palm Beach i Florida.

"Dynastiet" var favoritt-TV-programmet hans.

Helten hans er James Bond.

Hans første kjærlighet heter Loreen.

Miss Calypso

Spania (LFKH): Jeg kommer ned trappen på Flesland, på rød løper, med krone på hodet og missebanner på skrått over skulderen. Blitzlampene lyser. Friele er selvsagt der. Og buekorps. Samt en haug med unger som vil ha autografer.


MISS CALYPSO: Kandidaten foran sitt missedomene.

Sånn ble det jo ikke. Men det var veldig nærmt.

Jeg har altså tatt mine to barn med til det som antakelig er verdens mest barnevennlige hotell. Baksiden av medaljen var det ekstreme charteriet som utspilte seg. Grisefester på Gran Canaria kan ikke måle seg med dette. Her snakker vi verdensrekord i turisme.

Vi har altså vært i småbyen Salou, én time sør for Barcelona. 20.000 innbyggere om vinteren. 200.000 om sommeren. Vi var tre av dem :-)

Men byen var jo ingenting. Her var det hotellet - vårt hotell - som virkelig tok charterkaken.

Her kan du se video fra fasilitetene - med fin spansk gitarmusikk til...


BADEGUTTENE: Sondre og Seb fikk nesten gjeller i Spania.

For da jeg hadde flirt av hotellets egen tegner, hotellets egen dans, at det faktisk er hele fire barneklubber på plass, at man kan ta kurs i alt mellom himmel og jord hele dagen gjennom, at det var daglig vannaerobic etter frokost, at man på den italienske aftenen (temaene ble skiftet hver eneste dag) hadde bygget det skjeve tårn i Pisa i papp i matsalen mens man spilte "O sole mio" på repeat på høyttalerne, at man kunne kjøpe hotellets favorittmusikk på en CD i resepsjonen - som minne, og at mer eller mindre samtlige britiske gjester var sterkt overvektige og så videre (er det normalt å spise pommes frites med bacon til frokost?), trodde jeg ikke noe kunne overraske meg mer.

Men det var likevel ingenting - ingenting - mot det jeg opplevde på den femte Calypso-dagen.


BEACHBABE: Her slapp vi unna ekstremcharteriet for en stund.

Linn sitter ved bassengkanten etter en lang stranddag, leser bok og drikker spansk øl mens barna bader og herjer. Så: En ung gutt fra hotellets underholdningscrew avbryter.

"Excuse me, miss?" begynner han høflig. Han lurer på om jeg kunne tenke meg å delta i fredagens underholdning, som er (hold eder fast:) kåringen av Miss Calypso. Miss Calypso! Det er ikke vanskelig, kan har fortelle, men siden deltakerne skal opp på hotellets scene og presentere seg, må det øves litt på forhånd.

Hahaha - jeg tror jeg lo i to timer. Miss Calypso!

Beklageligvis var fredag altså dagen da vi vendte nesene hjemover igjen, så jeg kunne nok dessverre ikke bli med. Men jeg velger selvsagt å tro at jeg hadde stukket av med trofeet - inntil det motsatte er bevist.


VIK FRA MEG O BØLGE: Sondre kunne hoppe i bølgene i timevis, mens...

Men til tross for at moren fikk et ekstrembehov for å dra på backpackertur til et sted med masse malariamygg og dårlige toalettfasiliteter, har mine sønner, badenymfene, vært i det totale paradis.


SURFEGUTT: ...Sebastian suste av gårde oppå dem.

Og allerede første dagen traff vi Mona og Erik (8), som også lot seg imponere stort over ekstrem-charteriet og The Calypso Way :-) Så hadde moren en å drikke Sangria med mens guttene fikk underholdningsoverdose og lot seg bedåre av hotellets én milliard én-euro-automater (ja, Sondre har nå forstått konseptet penger).


ERIK OG SONDRE: Erik og mammaen hans Mona ble faste feriekamerater.

Allerede på vår andre Spania-dag, dro vi til Barcelona med tog, der Marianne og Ørjan var på plass. Vi fartet rundt med dem hele dagen, og inntok blant annet Ronaldinhos domene.


CAMP NOU: Sondre og Seb (Messi og Ronaldinho) tok hjem pokalen.

Ørjan og Marianne var allerede på plass i byen "vår", faktisk, da vi ankom Salou klokken ekstremt tidlig (antakelig fordi Star Tour har egen tidsregning) forrige fredag, så vi fikk to dager med dem før de forlot åstedet.


INDRE BANE: Vi vurderte å stjele med oss litt gress fra matten for å dyrke.

Etter noen timer på Camp Nou, der vi blant annet ble vitne til en middelaldrende mann som snek seg forbi sikkerhetssperringene og trakket rundt på Barcelona-matten før han knelte på midtbanen og kysset bakken, satte vi kurs for byen. Der var vi innom Sagrada Familia, på shopping, Hard Rock Café og drakk kjempestore øl på La Rambla.


IKKE FERDIG NÅ HELLER: Vi fikk også med oss byens turistmål nr. én.

Togturen tilbake til charterverden, ble mildt sagt litt stress, da vi klarte å gå på feil tog og forlate stasjonen, for så å måtte ta et annet tog tilbake til stasjonen og såvidt rekke vårt eget tog igjen... (For en gjeng med bønder - osv.)


NÅR STØRRELSEN TELLER: Så store er ølene på La Rambla. Helt sant!

Sondre, Sebastian og jeg satte kurs for Barcelona igjen noen dager senere også, og fikk oss enda en runde.


DE FASTE RAMBLERNE: Jeg tror det er mulig å tjene penger på omtrent alt.

Etter turen ned La Rambla, skulle vi egentlig ta gondol opp til det jødiske fjellet. Men så begynte det å regne noe vannvittig. Så vi satt på piren under tak og så på torden, lyn og båter i stedet.


I HAVNEN: Etter to dager i Barcelona, er Seb og Sondre klare for retur.


SVÆRT GAL MANN: Sondre får kontakt med de aller fleste på metroen.

Mandag er det jobb, ny barnehage og fult kjør igjen. Skolen begynner ikke før torsdag.

Til slutt:
-------

Flytande ferie
(Åpent brev til Frode Grytten)


FLYTANDE FERIE: Beklager, Frode Grytten. Boken fortjente bedre.

Kjære Frode. Jeg hadde tenkt å sende deg et postkort, men så hadde jeg for mye på hjertet til å få det inn på én papp-side. Jeg ville nemlig beklage hvilke omgivelser boken din ble lest i. Jeg antar at en forfatter har lagt ned ganske mye arbeid i å skrive en hel bok, og at man ikke vil at kopiene av verket skal havne hvor som helst. Den siste uken innså jeg at jeg nok har vært en av de leserne du kanskje helst ikke vil ha.

Jeg skriver også for å takke deg, ettersom dine 247 sider var det mest vel bevarte på feriedestinasjonen min. For dessverre måtte den flytende bjørnen din dele undertegnede lesers oppmerksomheten sin med et charteri som savner sidestykke i turisthistorien.

De første femti sidene ble fortært mens jeg stadig fikk en våt plastball i bakhodet, fordi det foregikk en slags vannkanonball i bassenget bak meg. Og midt i Bodds intervjurunde med serberane, ble jeg avbrutt av at underholdningscrewet tok oppstilling rundt poolen for å lære oss Hotell Calypsos egen sang, med tilhørende dans. Denne kunne jeg fått kjøpt med meg hjem til bergenske høstkvelder - som minne.

Da jeg rundet side 120, dukket Rick Ashley opp på full guffe på høyttaleranlegget, og hele tiden var jeg altså omgitt av hotellets hvite plastmøblement og det lyserosa klientellet, som nok var av arten "godt i stand". Rundt 50 prosent bar den engelske landslagsdrakten mer eller mindre kronisk, og innimellom avbrøt de pommes frites-spisingen med å bli foreviget av hotellets egen tegner.

Da jeg leste om Irene som ikke hadde hentet ungene i barnehagen, ble dette akkopagnert av at det allerde nevnte underholdningscrewet øvde til kveldens forestilling som var Grease (dagen etter var det Michael Jackson-kveld, deretter Mamma Mia-kveld og så Tropical Night).

Men det toppet seg da jeg var på bokens aller siste sider, og en unggutt med sommerjobb som charterioppvigler avbrøt med et "Excuse me, miss?"

Han lurte på om jeg hadde fått med meg hva som var underholdningen kommende fredag. Selv om jeg hadde mine anelser på grunn av en diger plakat jeg hadde sett i trappen, svarte jeg nei. Han kunne da opplyse at Miss Calypso skulle kåres og at han var på jakt etter deltakere. Han understreket at det ikke var vanskelig, men at missekandidatene nok måtte brifes litt på forhånd fordi vi alle skulle opp på hotellets scene og presentere oss.

Som sant var, sa jeg at jeg skulle hjem fredag morgen. "Så dumt," sa han. "Ja, veldig dumt," sa jeg.

Like etter kunne jeg sluke bokens siste sider, og den eneste konklusjonen jeg kom til var at det er et stykke fra Odda til Den Spanske Rivieraen. Til mitt forsvar får jeg si at jeg hadde boken med meg på stranden også, slik bildet over vitner om. En del av sidene ble også lest på en togtur til Barcelona.

Men uansett: Beklager så veldig mye. Dette fortjente du ikke.

Ps. Hva med å skrive oppfølger til "Flytande Bjørn" fra Hotel Calypso i Salou? Jeg har i grunnen en idé til plot, der ordføreren i Odda beslutter å gi alle innbyggerne en sydentur og booker hele hotellet (har over 500 rom). Så blir en fra underholdningscrewet presset ut på dypet i svømmebassenget. Er det en odding som står bak?

Let, og du skal finne

Her er vi (LFKH): Dersom du lurte og planlegger å oppsøke oss, anbefaler vi at du starter jakten omtrent her:

Hound dog

Graceland omtrent (LFKH): Er ingenting hellig for de firbente?


FRA VAKTHUND TIL JAKTHUND: Barney sammen vaktsjef Greg West.

Polarprinsessa er rystet over hvor mange norske hunder det er. Hun har lest at det minst er én hund i hver femte norske husstand - altså 400.000 bikkjer totalt. Denne er nok ikke en av dem, men den er et typisk eksempel på hvor farlige hunder kan være.

Dobbermannen Barney har spist teddybjørnen til selveste Elvis!

Bikkjen skulle egentlig holde vakt over bamsen til den (antakelig) døde rockekongen. Men så skal den altså ha blitt fullstendig rabiat, og gikk til angrep. Og dette er ikke en tullenyhet. Det er selveste BBC som melder om den høyst rystende hendelsen.

Hva jeg finner enda mer besyndelig enn alt dette, er at VGNett har klart å publisere denne saken UTEN å bruke den overstående tittelen!

Well, you aint never caught a rabbit
And you aint no friend of mine.

Stor poesi... Det er utrolig igrunnen, at noen kan lage en sånn tekst og siden bli geniforklart. Han er nok egentlig fra Canada.